Det var noen foreldre som ønsket at deres sønn, ja, en prins skulle gifte seg. Men han svarte stadig: «Jeg vil kun gifte meg med en kvinne som er den mest følsomme av dem alle!» Omsider sa foreldrene: «Så dra ut og finn henne!»
Han reiste av gårde og etter en stund fikk han se en kvinne som var bandasjert over hele hodet og det så ut til at kvinnen led. «Hva er galt med deg?», ville han vite. «Åh», sa kvinnen, «denne morgenen kjemmet min tjener mitt hår, hun kom til å dra ut et hårstrå, siden da har jeg hatt fryktelig smerter i hodet.»
Prinsen tenkte med seg selv: «Hun er ikke den rette. Jeg vil fortsette min søken.»
Med det reiste han fram til han traff på en ny kvinne. Hele hennes kropp var pakket inn i det fineste lin og hun så ut til å ha smerter. «Hva er galt med deg?», spurte han.
«Da jeg la meg i går viste det seg å være en liten rynke i lakenet. Dette har gjort meg syk.” Prinsen tenkte: “Hun kan ikke være den mest følsomme kvinnen som finnes. Jeg fortsetter min reise.»
Han fortsatte sin reise og traff på en tredje kvinne. Hun satt i en stol med en bandasjert fot. Hun gråt så hjerteskjærende at man måtte føle med henne. «Hva er galt?», spurte prinsen. Hun stønnet og hulket: “Da jeg gikk en tur i hagen denne morgen, kom det en liten bris og blåste et kronblad fra en sjasmin ned på foten min.»
Prinsen tenkte seg om og sa: «Du er den rette, for det kan ikke finnes en mer følsom kvinne enn deg.»
De giftet seg og om han gjorde det rette er ikke godt å si, for fortelleren har mistet tråden.
Kilde: Christian Schneller, «Die Empfindlichste» (La più delicata), Märchen und Sagen aus Wälschtirol (Innsbruck: Verlag der Wagner’schen Universitäts-Buchhandlung, 1867), no. 45, pp. 128-129.