(Kilde: Folk stories from Southern Nigeria West Africa, Elphinsone Dayrell)

Det var engang en veldig fet kvinne som var skapt av smør. Hun var meget vakker og mange ønsket å gifte seg med henne, men ingen passet, moren sa at det var umulig for datteren å gifte seg med noen som arbeidet på en gård, fordi hun kunne ikke være ute og ville smelte i varmen.

Omsider kom den en fremmed fra et fjernt strøk, han også forelsket seg i kvinnen og han lover moren at han skulle ta seg av henne og alltid sørge for at hun oppholdt seg i skyggen. Dette gikk moren med på og den fremmede reiste vekk med sin kone og hennes lillesøster.

Da han kom hjem ble den andre kona sjalu. Det var arbeid som skulle gjøres, ved som skulle hentes, vann som skulle bæres, men den fete kona var alltid hjemme og kunne ikke hjelpe til. Hun var jo redd for varmen. En dag da mannen var borte, plaget den misunnelige kona den andre så mye at hun tilslutt gikk med på å gjøre noe. Hun hadde tatt med seg sin lillesøster og denne ba henne innstendig om å la være, minnet henne på hva moren deres hadde sagt om at hun ville smerte bort hvis hun gikk ut i varmen. En stund kunne hun holde seg i skyggen av et stort tre. Men da den misunnelige kona så dette, tok hun til å plage henne påny. Tilslutt holdt hun ikke ut å høre mer og tilslutt gikk hun ut i sola for å arbeide. Hun smeltet i det samme og snart var det ikke annet igjen av henne enn en stortå. Lillesøsteren gråt mens hun tok opp tåa og dekket den til med et blad og la den på bunnen av kurven. Da hun kom hjem, plantet hun tåa i en jordkrukke, helte over vann og dekket til toppen av krukken.

Da mannen kom hjem spurte han etter sin fete kone og lillesøsteren fortalte gråtende hva som hadde skjedd. Hun viste han krukken og sa at søsteren ville vokse ut og være seg selv om tre måneder. Men han måtte sende bort den andre kona. Om han ikke gjorde det ville hun ta krukken og reise hjem til sin mor med den.
Og det gikk som hun hadde sagt. Han sendte sin misunnelige kone hjem til foreldrene og da tre måneder var gått sto den fete kona fram, vakker som hun alltid hadde vært.

Comments

comments