Kilde: Ramanujan, A. K. A Flowering Tree and Other Oral Tales from India. Berkeley London: University of California Press, c1997
Det var en fattig mann som levde et enkelt liv. Hver dag slet han hardt for å ha nok til sin kone og sitt barn. Ettersom han ble eldre, ble han svakere. Han trengte penger, men selv om han ba til Shiva hver dag, fikk han seg ikke til å be om rikdommer. For var det ikke slik at Gud kjente til alt. Da ville nok Gud gi han noe, om han mente at han trengte det.
En dag vadret Siva og Parvati blant menneskene for å se hvordan det sto til. Da de gikk forbi den fattiges hjem, sa Parvati til Siva: «Han der inne ber stadig til deg og likevel er han fattig. Vil du ikke gjøre noe for han?» Siva svarte: «Du har rett, la oss gjøre livet hans bedre.»
Utenfor landsbyen lå det et tempel, dit gikk de. Det var tempelet til deres sønn Ganapati, han som har elefanthode. «Ganapati, det bor en fattig mann i landsbyen. Vi vil at du gir han 5000 rupi.» «Det skal gjøres,» svarte Ganapati. «Gjør det med en gang. Det er ikke noe å vente med.» “Ikke i dag,” sa Ganapati, “Jeg vil ikke gi han det i dag. Men i morgen.» «Ikke glem det,» sa Siva og Parvati og reiste videre.
I tempelet hadde det gjemt seg en kjøpmann. Han var der for å stjele juvelene. Han hørte det som ble sagt. Han endret sine planer. Han tenkte med seg selv: “Stålet gods er ikke bra. Det er vanskelig å kvitte seg med.» Han gikk straks til den fattige mannen og sa: «Jeg hører du trenger penger. Om jeg gir deg tre tusen rupi i da, vil du da gi meg det du får av penger i morgen?» Den fattige mannen syntes dette var et merkelig tilbud, men gikk med på det uten å vite hva han egentlig gjorde. Han sa at han ikke forventet å få noe, verken dagen etter eller andre dager. Men kjøpmannen viste bedre og sa «Det spiller ingen rolle. Gi meg det du får i morgen, uansett hva det er.»
Der og da ga kjøpmannen ham de tre tusen rupiene.
Tidlige neste morgen kom kjøpmannen til den fattige mannens hus og satte seg utenfor for å vente Ganapati. Han ventet at guden skulle komme hvert øyeblikk og gi den fattige mannen hans fem tusen. Men Ganapati kom ikke den ettermiddagen, han kom heller ikke den kvelden og da natten falt på var han ikke å se.
Kjøpmannen var fra seg av raseri. Han mumlet for seg selv og sa at ikke engang gudene var til å stole på når det gjaldt penger. Han gikk rett til tempelet. Døren var stengt. Det var en gammel og ødelagt dør. Han sparket til den så den åpnet seg, men foten ble sittende fast. Han prøvde å få foten løs, men det var helt umulig. Han slet og vred på seg, hoppet opp og ned, men han forble sittende fast.
Men han sto der fastlåst, kom Siva og Parvati på ny. De spurte Ganapati: «Fikk du gitt fem tusen til den fattige mannen?». «Jeg har gitt han tre tusen i dag, og vil gi han resten i natt», svare Ganapati. «Det var godt,» sa de to andre og forlot stedet.
Kjøpmannen som hadde hørt alt, ropte nå på Ganapati. «Å, Ganapati, hør på meg. Løs meg fra denne døren og jeg skal gi deg to tusen rupi» Ganapati slapp kjøpmannen fri og sa: «Dra til den fattige mannen og gi de til han. Om du ikke gjør det, vil beina dine sitte fast hvor enn du er.» Kjøpmannen skyndet seg til den fattige mannen og ga han to tusen rupi til.
Slik ble den fattige en rik mann.