I går kveld var første gjennomføring av “Han døde”; en til en fortellerforestilling. Jeg må dokumentere og reflektere over hver runde som nå skal gjennomføres like inn i jula.

Det hele foregikk på gravlunden i kveldsmørket med noen som vandret her og der tilfeldig forbi. I dag venter to nye runder i helt andre omgivelser. Med en til en menes det at jeg har en lytter. Og for en lydhør lytter jeg hadde, da fløt fortellingene mer eller mindre av seg selv. I hennes øyne kunne jeg svømme i historienes hav og se hvilke krusninger som dannet ulike mosaikker av bilder fra fortellingene.

Da vi møttes, gikk vi og fant oss en krakk på gravlunden. Gravlunden var mørklagt, men likevel ikke fullstendig mørk. Gravlunden er omgitt av lys fra trafikk og leiligheter så den bader i en slags gul dis. Jeg serverte kakao og en delvis mislykket kanelbolle som jeg hadde bakt. Tidligere på dagen hadde jeg tenkt: Nå er det lenge siden jeg har bakt kanelboller. Jeg vet hvorfor, for et klin med smeltet smør/sukker og kanel som flyter utover. Det blir jo bare en søt smørjedeig.

Jeg ba lytteren velge tre gjenstander og selv valgte jeg en klokke som skulle være oppstarten på fortellingen. Hun valgte et brilleetui med motiv av kunstneren Gustav Klimt, hun valgte bildet av hesten Nils og et drammeglass. De fire gjenstandene ble da ledetråden for hvilke fortellinger jeg skulle fortelle.

Deretter reiste jeg meg opp for å fortelle. Dessverre fikk jeg ikke den fine, nye opptakeren min til å virke. Det er typisk meg å kjøpe nytt og dyrt utstyr og IKKE sette meg inn i hvordan jeg skal få det til å virke. Jeg måtte dokumentere hele seansen gjennom mobiltelefonen.

Uansett her er et opptak av begynnelsen på den lille fortellerforestillingen:

Det er jo en forunderlig seanse å fortelle til en lytter. I en vanlig samværsform er det helt naturlig, men her er det snakk om å ta i bruk estetiske virkemidler som kan virke for fremmedgjørende i et scenerom som blir konstituert av to stykker. Erfaringen i går tilsier at det får to tendenser: fortellingen blir mer i det stille. Den ene fortellingen er ganske voldsom i sitt uttrykk, men de skarpe eggene ble kuttet for å ikke overrumple den ene lytteren. Det andre resultatet er at jeg kan ikke hvile mine øyne i lytteren hele tiden, så jeg måtte se enda mer inn i fortellingen, hvilket jo kanskje bare er en fordel.

Jeg har som sagt to runder senere i dag, men først på dagen skal jeg treffe en journalist for å snakke om jul, noe jeg overhodet ikke er ekspert på. Men det blir litt sånn: Heidi gjør ting hun ikke kan.

Ha en god mandag.

Comments

comments