Hvor vanskelig er det ikke å tilgi? Det virker som om noe, et bilde, en handling, setter seg fast i en gruppe mennesker, og det skal mye til for å endre det forutinntatte. Det er det tror jeg dette sagnet forteller. En glemsel, kanskje av dovenskap, fører til en kjede av syndebukk referanser og fordømmelse.

Kilde til fortellingen:
Nicolaisjen, O. (1887). Sagn og eventyr fra Nordland Samlede af O. Nicolaisjen. Kristiania: B. E. Hallings boghandels forlag.

Det var en kald november natt i 1788. Beboerne på Øksnes prestegård la alt trygt i søvnens armer uten å ane nærheten av den forferdelige gest som nettopp var i ferd med å begynne sitt ødeleggelsesverk. Presten hadde nylig vært i sitt studiekammer og begitt seg til soverommet hvor hans hustru og niårige datter sov trygt. I borgstuen hadde budeia, Valborg, sittet oppe en stund om kvelden, etter at hun hadde stelt med dyrene og utført alminnelig arbeid som pålå budeia.

Fra borgstuens vindu kunne hun se at lyset som hun hadde tent i fjøset mens hun stelte med dyrene og som hun hadde glemt å slukke da hun var ferdig med arbeidet, ennå sto og brente og kastet et matt fint lys ut gjennom det lille fjøsvinduet. Men doven og lettsindig som hun var brød hun seg ikke om å tenke på at den lille lysflammen lett kunne forvandles til et alt fortærende bål. Hun gikk til sengs og tenkte ikke på en slik mulighet og gadd ikke påta seg den lille umaken ved å gå til fjøset for å slukke det brennende lys som sto nær treverket.

Men snart nådde ilden det tørre tre som straks ble antent og raskt etter sto fjøsbygningen i lys lue. De andre bygningene som lå rett ved ble også angrepet av ilden og nå var alle bygningene innhyllet i røk og gnistrende flammer. Bygningene sto i en klynge og var oppført slik at man kunne gå under tak fra det ene hus til det andre.

Prestefamilien berget seg med nød og neppe ut av sin brennende bolig uten å kunne redde det ringeste. Dyr og løsøre og annet gikk tapt. Presten, hustru og barn måtte tilbringe resten av natten i vedskuret, det eneste som sto igjen etter brannen denne november natten. Neste morgen ble det skaffet hjelp fra nabogården. Presten led stort tap. Da han straks måtte til å bygge, var dette kostbart på denne årstiden, da materiale var vanskelig å få tak i og arbeidshjelp ikke å oppdrive. Senere flyttet han til et annet sogn.

Tjenestepiken slapp unna straff, men hun ble desto hardere straffet av sine sambygdinger. Hun henfalt til løsaktighet og tigging og med sitt uekte barn dro hun fra gård til gård, foraktet og ofte jaget bort uten å få noe almisse.

En kald vinternatt kom hun med sitt uekte barn som hun hadde svøpt inn i noen usle filler til en gård. Her ba hun om husly for natten. Men mannen på gården, en tidligere handelsmann, ba henne straks komme seg bort, hos ham fantes det ikke hjem for et slikt pakk.

Det har senere der i bygda dømt strengt mot denne mannens adferd og ansett det med rette som en stor ubarmhjertighet at han kunne nekte en stakkars hjelpeløs kvinne med et barn husly en kald vinternatt, da det truet med storm og snøfokk, selv om denne kvinne hørte til samfunnets dårlige lag.

Da hun gikk bort fra gården, skal hun ha fremført det forferdelige ønske: «Gid den røde hane måtte gale over gården før året er omme.»

Senere ut på kvelden røk det opp med et rasende uvær med snøfokk så ingen våget seg utenfor sin dør.

Dagen etter fant man kvinnen ihjelfrossen ved en stein, nesten uten klær. Sine egne usle filler hadde hun tullet omkring barnet for å frelse det fra den sikre død som ventet det. Men også barnets liv var utåndet, for en slik vinternatt må alt liv som er ubeskyttet mot de opprørte elementers raseri gå til grunne og dø.

Nesten et år var gått siden den sørgelige hendelsen. Det var etter en kald vinternatt. Da ser man, fra noen nabogårder, at noen hus går opp i flammer. Den bonden som jaget kvinnen bort, måtte med kone og barn springe ut av et vindu i det brennende huset hvor de hadde soverom i andre etasje. Sengekleder dempet fallet og reddet dem fra å forslå seg. Hvordan ilden hadde oppstått ble aldri oppklart.

Eieren flyktet med kone og barn ut i utmarken og der ble de funnet nesten døde av kulde. Senere tok han familien og flyttet fra bygda som en fullstendig ruinert mann. «Slik går det den ubarmhjertige» avsluttes fortellingen med.

Comments

comments