Dagens fortelling er fra en annen tid og et annet sted, om vi ikke kan reise på andre måter, kan vi i det minste reise med fortellinger. Vi du heller ha en fortelling om jul eller vinter, kan du lese en her.
Kilde: Myths and legends of the Sioux av Marie L. McLaughlin.
Det var et ektepar som hadde en eneste datter. Hun var vakker og mange kom for å fri til henne, men hun foretrakk å være alene og sa nei til dem alle.
En dag ble datteren syk og dagen etter ble hun verre. De beste medisinmenn ble tilkalt, men til ingen nytte. Det gikk ikke lang tid før hun lå der som et lik.
De tok kroppen, dekket den til med vakre stoffer og la den på et reisverk, slik tradisjonen var, et stykke fra der de levde. Foreldrene ga fra seg hester, vakre klær og datterens eiendeler. Så klippet de sitt hår og kledde seg i fattigslige klær.
Da det var gått et år, ba venner og slektninger paret om å avslutte sin sorg. «Dere har sørget lenge nok», sa de. «Gled dere over livet mens dere fortsatt lever.» Paret lyttet og sa med ristende hoder: «Vi har ikke lenger noe å leve for. Gleden forsvant med vår datter.» Ekteparet fortsatte å sørge over sin datter.
To år etter at datteren var død, var det en jeger og hans kone som passerte det stedet hvor hun lå. De hadde vært ute på jakt og bar tungt med bytte og kunne derfor ikke skynde seg. Ikke langt unna var det en liten bekk og vegetasjonen var grønn der. Her slo jegeren og hans kone seg ned, de tok se av hestene og satte opp en liten tipi som de hadde med seg.
Da det ble mørkt tok hundene til å bjeffe og gneldre. «Kikk ut og se hvorfor hundene gneldrer», sa jegeren til sin kone. Hun kikket ut og trakk seg raskt tilbake: «Det er en skikkelse som kommer hit.» «Det er nok den døde jenta, la henne komme og ikke vær redd.», sa jegeren. Snart hørte de fottrinn ved åpningen. Jegeren kikket ned og fikk øye på noen små mokasiner. Han sa: Hvem du nå enn er, kom inn og spis med oss.»
En skikkelse kom langsomt inn og satte seg ned, hodet og ansiktet var dekket til. Kona til jegeren satte fram mat foran gjesten. Hun sa: «Spis, min venn, du er vel sulten.» Skikkelsen beveget seg ikke. Jegeren sa: «La oss snu ryggen til slike at vår gjest kan spise.» Hans kone snudde ryggen til og begynte å rense det kjøttstykket som hang der. Jegeren fylte sin pipe og snudde ryggen til mens han røkte.
Etter en stund ble bollen skjøvet tilbake til kona, som vasket den og satte den bort. Skikkelsen forble stille, ikke en gang pust kom det fra vedkommende. Omsider sa jegeren: “Er du den jenta som har ligget her borte i to år?» Skikkelsen bøyde hodet tre ganger som om den sa ja. «Skal du sove her i natt? I så fall vil min kone lage en seng til deg.» Skikkelsen ristet på hodet. «Kommer du tilbake i morgen kveld?» Skikkelsen nikket med hodet.
De tre påfølgende nettene kom skikkelsen til jegeren og hans kone. På den tredje natten la jegeren merke til at skikkelsen pustet. Han så en hånd stikke ut av kjolen. Huden var mørk og vakker og lå fast på skjelettet. Jegeren hentet ut noen røtter fra sin medisin veske, blandet det med noe olje og pulver og sa til skikkelsen:” Om du lar oss gni inn dette i ditt ansikt og på dine hender, vil det gi deg farge og kjøtt.» Dette gikk skikkelsen med på. Så reiste hun seg og gikk derfra.
Dagen etter reiste jegeren videre. Om natten gjødde hundene og kona så jenta komme. Da jenta kom inn og satte seg ned, merket jegeren at hun ikke lenger dekket til ansiktet på samme måte. Kona ga henne noe å spise og jenta rakte fram hånden og forsynte seg. Hendene var nå blitt normale. Etter at hun hadde spist, sa jegeren: «Hjalp medisinen deg?». Hun nikket. «Vil du at medisinen skal gnis over hele din kropp?» Igjen nikket hun. «Jeg skal blande nok til hele kroppen, så vil jeg gå ut og la min kone hjelpe deg.» Dette ble gjort.
Da hans kone var ferdig, ba hun mannen om å komme inn. Han satte seg ned og sa til jenta: «I morgen vil vi reise til landsbyen. Vil du følge med oss?» Hun ristet på hodet. «Men vil du komme på besøk i morgen kveld, når vi er framme i landsbyen?» Hun nikket og reiste seg og forsvant i mørket.
Tidlig neste morgen, reiste jegeren og hans kone videre. Vel framme fortalte de det eldre ekteparet hva de hadde opplevd. Da kvelden kom, kom de til jegerens tipi. De var velkomne og ble servert mat. Da de var ferdige med å spise, tok hundene til å gjø. «Nå kommer hun», sa jegeren. Straks kom hun inn, og så ut som den gangen hun levde. Foreldrene kastet seg over henne og klemte og kysset henne.
De ville at hun skulle bli med dem hjem, men hun ville bli hos jegeren som hadde brakt henne tilbake til livet. Hun giftet seg med han og ble hans andre kone. Men ikke lenge etter døde jegeren i kamp. Et år etter giftet hun seg på ny. Denne mannen døde også i kamp. Den tredje ektemannen fikk en tilsvarende skjebne.
Hun var fortsatt vakker, men hun giftet seg ikke igjen, i frykt for at alle hennes menn ville møte samme skjebne. Isteden begynte hun å helbrede andre og det sies at ingen var så dyktig som henne. Hun levde til hun ble gammel. Da hun kjente at døden nærmet seg, dro hun til det stedet hvor hun en gang hadde ligget død. Hun klatret opp, omga seg med tepper og dekket til sitt ansikt. Hun lukket øynene og falt inn i den søvnen som ingen våkner fra.