Er vi for ivrige etter å dele våre historier? Det er kanskje noe i artikkelen jeg leste på NRK, den omhandler #metoo kampanjen, en viktig kampanje. Artikkelen sier noe om følelsen av tomhet etter å ha delt sin personlige fortelling. Jeg har sett, slik det ofte er med slike bølger, at man hiver seg på og forteller sin historie, så ebber den ut. Jeg har lest om klamme og ekle opplevelser, alle verdt et fokus, ingen fortjent å bli utsatt for et maktovergrep. Men er det rett å fortelle det inn i medier, hvor man mister kontrollen over fortellingen om en betydningsfull hendelse? Jeg vet ikke, jeg ser bare at fortellingene blir for like, de mister nødvendige nyanser og så forsvinner de i en bølge av andre fortellinger. Og hvordan skal man toppe sin egen fortelling? Noe av poenget med fortellinger, er at de skal bli større enn selve fortellingen. Du mister kontroll over din egen historie når du deler den ut i et medium hvor du egentlig ikke kjenner fellesskapet fortellingen havner i, fortellingen etterlater en stillhet, den forsvinner i den strømmende informasjonen. Jeg må dessverre innrømme at etter at jeg har lest #metoo hendelsene, blander hvem som fortalte hva og lignende og det regner jeg med at jeg ikke er alene om. Og hvordan skal man forholde seg til disse små livsfortellingene, er de vitner av virkelighet, er det god litteratur? God litteratur har den muligheten at den kan endre deg, blir disse episodene sløst bort i noe som kunne ha blitt større? Igjen vil jeg understreke at kampanjen er viktig, den danner et felleskap og er et vitnesbyrd om noe som ikke bør foregå.

Litteratur betyr noe sånt som skriftlig framstilling, men en forståelse av litteratur kan gjerne inkludere muntlige former, det kommer an på hvem du spør. Etter flere måneder fikk jeg en tilbakemelding fra tidsskriftet Edda. Jeg hadde sendt inn min artikkel om norske fortellere før og nå, men tidsskriftet mente at artikkelen ikke var litterær nok. Jeg må si som forteller at jeg føler meg like mye beslektet med litteratur som jeg føler med scenekunst. Jeg mener at jeg som forteller er like mye skapende som en forfatter, men mine ”tekster” utgis ikke i bokform, men som et muntlig uttrykk innenfor scenekunst. Og da jeg anser meg som skapende, vil det si at jeg ikke ”bare” tar en tekst og lærer meg den utenat. Jeg bearbeider teksten for mitt formål og hva jeg ønsker at fortellingen skal belyse.

Når man skriver ut sine små fortellinger inn i sosiale medier, har nok formidleren et tydelig formål, et behov for å formidle. Dette behovet tenker jeg er noe man kunne sett nærmere på. Det må ligge en tydelig etos og patos tilstede. Dette sterke behovet for å formidle, viktigheten av å bli mottatt av en leser eller lytter, er noe jeg selv ofte trakterer etter når jeg formidler.