Her følger det en jødisk fortelling:
Kakestykket
Engang levde det en selvopptatt gjerrigknark. Så gjerrig var han at han aldri ga bort noe, bortsett fra det som var så ødelagt at han selv ikke kunne bruke det. En dag spanderte gjerrigknarken på seg noe. Han kjøpte seg et kakestykke. Men før han så mye som fikk smakt på det, mistet han det ned på gata. Da han plukket det opp var kakestykket dekket av skitt og gjerrigknarken stønnet ut i avsky. I det samme kom det en fattig og forsiktig gammel mann og ba om en veldedighet. Gjerrigknarken, som aldri ga bort en eneste mynt, ga den fattige tiggeren det skitne kakestykket.
Den natten hadde gjerrigknarken en merkelig drøm. I drømmen så han seg selv sitte i en stor restaurant. Det var et vakkert sted, møblert med så vakre møbler som han aldri hadde sett maken til. Restauranten var helt full og kelnere løp hit og dit. Gjerrigknarken fikk vann i munnen da han fikk se hva slags mat kelnerne bar frem til gjestene.
Men ingen kelner kom mot hans bord. ”Hallo”, ropte han, ”Kan jeg også få noe?” Tilslutt kom en kelner mot han og hev et skittent kakestykke ned på hans bord. ”Kom tilbake hit!”, brølte gjerrigknarken. ”Dette kakestykket er skittent. Hvordan våger du å servere meg det?” Kelneren løftet på skuldrene. ”Jeg beklager”, sa han, ”Jeg følger bare ordre.” ”For noe tøv.”, sa gjerrigknarken, ”Jeg ba ikke om veldedighet. Jeg har nok penger til å kjøpe hver eneste kake i denne restauranten!” ”Dessverre, det kan du ikke. Her har du ikke bruk for penger. Dette er evigheten. Her kan du kun spise det du ga bort i de dødeliges verden. I hele ditt liv har du kun gitt bort dette kakestykket. Da er det alt du får.”
Sherman, Josepha ”Rachel the clever”, August House, Arkansas 1993, ISBN 0-87483-307-8