Som nevnt i innlegget her, fortalte jeg folkeeventyret om Lurvehette i fjor høst, altså min versjon av den, som jeg er ennå ikke helt på plass med. Lurvehette er et atypisk folkeeventyr, man faller for heltinnen som overhodet ikke oppfører seg slik det er forventet. Hun ser heller ikke ut som en typisk tander heltinne. Lurvehette er gjenkjennbar for alle jenter, kvinner som føler seg utilpass. Lurvehette uttrykker ikke det selv, men omgivelsene uttrykker det gjennom utsagn og handlinger.

Jeg har som sagt falt for denne hovedkarakteren, men jeg har nødvendigvis ikke falt for handlingene i fortellingen. Det knirker, hvorfor? Kanskje fordi jeg syns de ikke gjør henne rette. Jeg syns handlingene som enkeltstående sekvenser fungerer godt, som dronningens behov for å skjenne på barn, fødselen og møtet med trollkjerringene. Dette er gode motiver, men kanskje opplever jeg de for små for en såpass framstående hovedperson som Lurvehette er.

Løsningen nå er at jeg arbeider meg igjennom del for del i fortellingen, studerer hver enkelt del nøye, relaterer det til eget liv og andre fortellinger. I fortellingen drar Lurvehette til en øy og det er denne øya jeg nå har blitt stående ved. Jeg har selv vokst opp på en øy, det er mange øyer i fortellinger, som i Odyssevs hjemreise i det greske eposet, som øya i sagnet om Utrøst og lignende. Så i dette lille glimtet inn i min prosess, befinner jeg meg nå imaginært på en øy.