Hva da med det ovenfor? Om du kjenner etter vil du merke at du bruker kraftigere stemme når du peker lengre unna. Men dette er ikke hovedpoenget. Hovedpoenget er at vi evner å forestille oss noe som ikke er fysisk tilstede i rommet. Gjennom verbale og antydende gester skaper vi en imaginær verden. Dette er deiksis.
Muntlig fortellerkunst er ikke bare en verbal kunst, både forteller og lytter er fysisk nærværende. Deiksis (Maguire s. 90) er derfor et viktig element i det fortelleren framfører sin forestilling. Gjennom dette elementet evner fortelleren å skape en sammenheng mellom fortellingens imaginære landskap og det fysiske rommet hvor forestillingen foregår. Deiksis er et begrep knyttet til semantikken og fungerer som en referanse eller kontekst for utsagn. Når du peker på et sted og sier «Han sto der», skapes det et bilde hos den som mottar budskapet. Deiksis er et multimedialt grep fordi man tar i bruk både verbale og fysiske (gest) tegn. Det blir referert til noe som ikke fysisk finnes nærværende og dette setter i gang forestillingsevnen. Dette er altså et grep fortelleren foretar for å levendegjøre fortellingens landskap inkludert karakterer framfor lytteren.