De var få og ikke med

Det er fredagsmorgen og straks helg. Her får vi besøk av rørlegger, snart. Håper han kommer i dag, for dette har vi prøvd tidligere. Uansett, la meg fortelle deg en av de mindre heldige fortellersituasjonene jeg har hatt, noe jeg har hatt mange av. Jeg kom på den på onsdag da noen formidlet at de hadde hatt praksis på eldrehjem.
Jeg har min kvote av eldre – og sykehjem i blant annet den kulturelle spaserstokken.

Jeg skulle fortelle på et sykehjem. Jeg ble fulgt inn i en stue med slike standardmøbler som skal gi inntrykk av at nå skal vi kose oss. Fem lyttere kom og ble trillet inn. Så fort jeg presenterte meg begynte den ene å gråte og måtte trilles ut og dermed var vi bare fire lyttere samt meg som forteller. Vel, fortsatt var jeg i mindretall. Jeg fortalte lokale sagn for jeg tenkte at det kunne falle i smak og vekke de eldres egne fortellinger. Jeg fikk begynt på en fortelling og da sovnet lytter nummer to. Den eldres snorking var et lydmessig bakteppe til mine fortellinger. Jeg ga ikke opp, dette skulle jeg komme meg igjennom. De var jo tre lyttere, så jeg fortsatte. Lytter nummer tre hørte dårlig, så han måtte sitte helt opp i meg. Han trakk i kjolen jeg hadde på meg og spurte meg gjentatte ganger mens jeg fortalte: “Tror du på Jesus? Tror du på Jesus?”

Da jeg var ferdig med den første fortellingen, spurte lytter nummer fire om jeg snart skulle begynne å synge. Den femte lytteren følte jeg at jeg hadde god kontakt med. Det kan være at jeg tar feil her, men jeg velger å leve i den troen.

Jeg tror at jeg faktisk ikke har fortalte på et eldre – eller sykehjem etter den opplevelsen.