Men dette er ikke hovedgrunnene til hvorfor jeg interesserer meg for elementer ved folketroen. Det er fire grunner til at jeg mener det er av interesse i dag.
For det første, og det henger sammen med noe av det jeg nevnte over, blir jeg facinert av virkelighetsforståelsen eller at det fornemmes flere virkeligheter og det er analogt med vår tid. Vi snakker om reell og virtuell virkelighet, men kan man ikke også snakke om ulike oppfattelser av virkeligheten?
Det andre interesseområdet dette fanger er hvordan vi mennesker behandler det andre eller det som er annerledes og hvordan vi gjennom sagn gir denne opplevelsen et symbolspråk. Hvilket også peker på en tredje grunn, vår evne til å bruke et billedlig språk for å beskrive en virkelighet. Dette var jo ikke noe vi kunne fange med et mobilkamera, vi måtte bruke vårt språk og bruke det på en troverdig måte.
Den fjerde grunnen er at dette materialet representerer en unik ressurs som allerede brukes innenfor populærkulturen som film og bøker.
Jeg lest alle utgivelsene av norsk folkeminnelag opp til 1970 tallet. Sagn er en type fortelling som utgir seg for å være sann, ofte nevnes stedsnavn og navn på karakterer som har opplevd noe utenom det vanlige. Dette er selvfølgelig med på å understreke sannheten i fortellingen. Sagn deles gjerne i to grupper: historiske og naturmytiske, og det er da primært de naturmytiske sagnene jeg forholder meg til.
Nå er det å si at begrepsmessig kan det være et problem å studere sagnene nærmere, mange begreper ble brukt ulikt rundt om i Norge og karakterer eller fenomener kan ha ulike betegnelser eller ulike betydninger. Når man samler det slik som jeg gjør, så er faren at man mister den språklige rikdommen som ligger bak sagnene. De ”underjordiske” er et samlebegrep og i enkelte tilfeller kan det bety huldrefolk, eller haugfolk eller tussefolk. De tre siste begrepene kan både være det samme som de underjordiske, men de kan også være benevnelsen på ulike typer ”folk”, som tussefolk kan et sted være små nisselignende skikkelser, mens et annet sted i Norge, kan det være det samme som huldrefolk.
0. T. Olsen, i “Norske folkeeventyr og sagn samlet i Nordland», beskriver de underjordiske på følgende måte:
De underjordiske er væsener av flere slags, som alle har det tilfælles, at de er usynlige. Blot under særegne omstændigheter viser de sig, enten frivillig, eller nåar de overraskes av fremsynte, eller nåar de mister sitt artsmerke, saasom dvergene sin hat.
Videre skriver han at :
er den dag i dag kjendt under for skjellige navner, som dverger, drauger, tomtegubber, tuftefolk ../../... Dette avkom bor i lunder og i berg, i fjelder og i daler, elver og fjorder, hav og brusende strømmer
De kan også kalles for
govetter og ovetter eller efter deres opholdssted, f.n- Landvetter og sjøvetter.
Olsen nevner avkom, i hans versjon stammer de underjordiske fra Adams første hustru. Den vanligste versjonen jeg har sett er at de underjordiske kommer fra Adam og Eva. De fikk veldig mange barn og gjemte vekk noen av barna og disse ble da de underjordiske.
Menneskets møte med de underjordiske var som oftest forbundet med frykt, likevel finner man i mange tilfeller at møtet brakte med seg goder og fordeler for mennesket.
Det var en mann som var kommet i så stor gjeld at det var fare for at han skulle miste sin gård. I hjembygda kunne han ikke få lånt penger og han reiste derfor til Christiania for å høre om det var råd til redning, men nei det var det ikke. Mismodig gikk han hjemover. Nisteskreppen var tom, likevel var det tungt å bære den byrden han bar på. Mot og magi var borte og visste ikke hvordan det skulle gå med kone og barn.
Da han hadde gått et stykke, ble han trett og satte seg ned på en stokk som lå ved veien. Mens han satt der og sturte og hang med hodet kom det en gammel man nog satte seg ved siden av han på stokken. De kom I snakk og den gamle mannen viste seg å være venlig og deltakende (som det sies I sagnet) og vandringsmannen kunne ikke la være å like han og ville gjerne spandere på hand et lille han hadde. Han tok derfor opp sin snusdåse og bø den fremmede på snus. Han takket og tømte hele dåsen.
Så kom de i snakk om det ærendet mannen hadde, han klaget sin nød og fortalte gamlingen alt sammen. Da de hadde sittet og snakket en god stund sa den fremmede; «Her stunder det til aften, og du har langt frem til hjem, vil du følge med så skal du få husvære hos meg i natt.» «Ja du skal ha takk,» sa den andre, «jeg har gåttt fra Branæs idag og er meget trøtt.»
De sto da opp og gikk. Det bar tvers av veien og langt inn i tykke granskogen. Det var allerede blitt mørkt og som de nå gikk der ble det så rart under beina på mannen; det var liksom han gikk på en bro, hvor det løse planker, den ene gikk opp og den andre ned under beina på han. Men da de var kommet over, så han en stor vakker gård, og mange gårder rundt omkring, det var som en stor by.
«Her er jeg hjemme,» sa den fremmede. «Så har du jammen en gild gård,» bemerket den andre, og dro et dybt sukk. «Å ja jeg er nå konge her i disse bygdene jeg,» svarte han. Da først la han merke til at han hadde sølvbelte om sitt liv og en sølvstav i hånden. Det blinket som om det var det reneste sølv.
Da de nå kom inn i stuen, sa gamlingen til sin kone: «Jeg ba denne mannen hjem med meg, jeg fikk så godt snus av han.» «Ja la meg nå passe på,» svarte hun, «at du gjengjelder han for snusen.» Han skulle nok prøve det, mente han.
Men mannen kunne nesten ikke få øynene opp for så blinket og skinte det derinne rundt om alle veggene av gull og sølv. Han ble vel mottatt og server godt både med mat og drikke; Gamlingen viste ham all sin herlighet, og slikt syn hadde han aldri sett, hørt eller spurt.
Men midt på gulvet sto det en forferdelig stor stabbe, som fylte ut nesten hele rommet i stuen, og over den var det kastet et svart klede. Mannen undret seg på dette, og sa, tilsist; «Om jeg var en slik mann som du er da ville jeg ikke ha stående den stygge stabben her midt på gulvet.”
Gamlingen gikk bort og dro kledet av. Der var det reneste sølv, og var så blant at det skinte som en sol. “Den kommer fra røtter vi hentet i Kongsberg”, sa gamlingen.
Om Morgenen da mannen skulle reise, fylte sølvkongen hans skreppe med sølv, og ba han løse inn gården sin med det, «og dersom du reiser oftere denne vei,» sa han, «så må du komme innom meg.» Mannen takket for alt godt og lovet å komme igjen, om han kunne finne han. «Å jo,» svarte han, «veien finner du nok.»
Kilde: Mytiske sagn fra Telemarken efterladte optegnelser av M.B. Landstad