En dag var han på reise blant undersåttene sine da han traff på en gråtende kvinne. Han spurte om grunnen til hennes store sorg, og hun svarte at hun sørget over sin elskede sønn som nylig var død. Han spurte hva sønnen hadde gjort da han levde. Hun sa at han jobbet for henne. Hun var fattig, og sønnen hadde holdt henne i live. Nå hadde hun ikke lenger noen til å ta seg av henne og ingen til å skaffe henne noe å leve av. «Ikke gråt mer,» sa kalifen. «Jeg skal gi deg et robust muldyr. Det kommer til å jobbe hardt for å gi deg noe å leve av. Du skal ikke lenger savne sønnen din. Du kommer til å ha det like bra som før.»
Haroun al-Rashid reiste videre. Han traff på en annen kvinne som gråt ved sin sønns grav. Kalifen stilte henne det samme spørsmålet: «Hvor gjorde sønnen din da han levde?»
«Sønnen min? Han pleide å invitere hederlige og edle mennesker med godt rykte til selskapene sine. Han serverte dem den mest utsøkte mat. Han underholdt dem med den mest guddommelige musikk, trakterte dem med de beste fortellinger. Når gjestene dro fra selskapet, red han sammen med dem, holdt dem med selskap til teltet hans var ute av syne.» «Gråt videre, o mor til en stor sønn,» sa kalifen. «Gråt og fell flere tårer, for ingen, aller minst jeg, kan trøste deg eller gjøre et så stort tap godt igjen.»
Og Haroun al – Rashid gråt.