Kilde: Italo Calvino, Italian folktales
Det var engang tre sønner av tre kjøpmenn som bestemte seg for at de skulle gå på jakt sammen. De gikk tidlig til sengs og ved midnatt våknet en av dem. Han så ut av vinduet, så månen og trodde det var solen. Han tok på seg sine klær og vekket sine venner. De dro alle tre ut, mens det fortsatt var natt. Himmelen skyet til og det begynte å regne, de tre jegerne så seg om etter ly, men fant ikke et tre som hadde kraftige nok grener, heller ikke noen grotte eller lignende som de kunne gå inn i. De så et lys og oppdaget et palass midt i skogen, dit gikk de og banket på døren.

”Er dette en tid å komme på besøk”, sa hushjelpen som åpnet opp. ”Det er faktisk midt på natten.” ”Kan du gi oss ly?”, spurte jegerne. ”Jeg skal spørre husets frue”, svarte hushjelpen.
De tre kom inn og fikk møte husets frue, en rik, vakker enke, som sa: ”Ta på dere disse klærne som tilhørte min stakkars avdøde mann, slik at dere blir tørre. Og ta noe å spise. Så må hver av dere fortelle meg en historie, noe som har skjedd med dere personlig. Jeg vil gifte meg med den som forteller med den mest hårreisende og bloddryppende fortellingen.” Fruen og gjestene satte seg ned ved et bord og en stor og varm gryte med suppe ble plassert på bordet.

Den ene begynte:
”Vel, frue, jeg er en sønn av en kjøpmann. Engang sendte min far meg av gårde for å gjøre forretninger. På veien traff jeg en mann, i filler, en som jeg aldri hadde møtt før, men som så ut til å kjenne det området hvor jeg reiste. Da natten falt på, sa han: ”Kom med meg! Jeg vet om et bra sted å sove.” Vi gikk inn i et avsidesliggende hus og døren ble stengt bak meg. Jeg befant meg i et stort rom, og i midten av rommet sto det et bur av jern fylt opp med menn som var låst inne. ”Hvem er dere?”, spurte jeg, men de svarte med tegn som om jeg også ville bli burt inn sammen med dem. De kunne ikke snakke, for en kjempe sto og voktet over dem, denne kjempen hadde fanget dem. Jeg ble også tatt av kjempen og låst inn i buret. ”Hva skjer nå?”, spurte jeg en av de andre. ”Vær stille!”, var svaret jeg fikk. ”Hver morgen spiser kjempen en av oss”. Så vi levde i en stille frykt, krøp sammen hver gang kjempen stakk sin hånd inn i buret.

Av og til kjedet kjempen seg, da tok han opp sin gitar og spilte. Engang mens han spilte, røk en av strengene. ”Om en av dere i buret, kan ordne gitaren, skal jeg slippe denne fri.”, sa han. Med det samme sa jeg med en høy stemme: ”Herre, jeg er en gitar maker, og min far var en gitar maker, slik som min bestefar og alle mine slektninger.” Kjempen sa: ”Vi får nå se på det!”. Og så dro han meg ut av buret. Jeg tok gitaren, strammet her og løsnet der, og fikk omsider ordnet den. Kjempen strøk meg på hodet og ga meg en ring. ”Sett ringen på fingeren og du er fri.” Jeg gjorde det og befant meg igjen på utsiden av huset. Jeg begynte å løpe gjennom landskapet, men var straks tilbake foran huset. ”Hva! Jeg er tilbake der jeg startet!”. Jeg løp i motsatt retning, og løp og løp til jeg igjen sto foran huset. ”Jeg kommer meg ikke bort herfra”, ropte jeg. I det samme hørte jeg noen si: ”Psst! Psst!”, Jeg så opp og der i et av vinduene ovenfor, sto det en liten pike som sa: ”Kast ringen, hvis du vil rømme!” Jeg prøvde å få av meg ringen, men klarte det ikke. ”Jeg får den ikke av!” ”kutt av deg fingeren! Men skynd deg” ”Jeg har ingen kniv!” ”Her er en!”, sa barnet og kastet ned en kniv til meg. Jeg la hånden på en stein utenfor huset, og med et kutt var fingeren av. På den måten klarte jeg å komme meg unna kjempen.!”

Gjennom hele fortellingen, utbrøt kvinnen, ”Å stakkars deg!” Nå trakk hun et lettelsens sukk og snudde seg mot jeger nr. 2 som begynte sin fortelling:
”Det skjedde, frue, at min far, en kjøpmann, ga meg noen penger som jeg kunne kjøpe inn noen varer for. Jeg utrustet et skip og seilte på åpen sjø, da vi plutselig ble overrasket av en storm. Stormen gjorde det nødvendig for oss å kaste all last over bord. Den ville stormen ble etterfulgt av et stille vær, og vi ble værende midt på havet. Vår mat tok fort slutt, og vi hadde ikke noe mer å spise. Kapteinen sa: ”Sulten er over oss. Vi må skrive våre navn på noen papirbiter, og hver morgen vil et navn trekkes. Den som får sitt navn trukket, vil bli drept og servert til de som er igjen.” De kan tenke dem frue, frykten som grep oss når vi fikk høre dette! Men hva annet kunne vi gjøre? Som sagt så gjort, hver morgen ble en lapp trukket og den døde ble kuttet og servert til resten av oss.

Tilslutt var det bare to igjen – kapteinen og meg selv. Neste morgen trakk vi. Jeg hadde tenkt med meg selv, at hvis det var kapteinen som ble trukket, så ville jeg slakte han, men hvis det var meg… Da ville jeg kjempe for mitt liv. Det viste seg å være kapteinen, stakkars mann, han holdt frem hendene og sa: ”Gjør det raskt!”. Jeg samlet mitt mot og slaktet han med stor sorg. Jeg delte han i fire deler og hang en del opp i masta for å tørke det. Men i det samme kom det en ørn, som grep tak i delen og fløy sin vei med den. Jeg hang opp en del nummer 2, men igjen var ørnen der. Jeg var fra meg. For det samme skjedde med tredje del. Da var det bare en del igjen og ørnen kom for å hente den. Men denne gangen var jeg forberedt. Jeg grep tak i ørnens klør. Ørnen fløy opp, med meg hengene i dens føtter. Det gikk høyere og høyere, men jeg hang for livet. Da vi nærmet oss fjellet, slapp jeg taket. Etter å ha vandret hit og dit en stund, fant jeg omsider veien hjem.»

”Å stakkars deg!”, utbrøt kvinnen. ”For en grusom opplevelse. Men nå er det din tur»” sa hun til den tredje.
”Frue, min historie vil få dine nakkehår til å reise seg! Jeg fikk også en viss sum av min far for å gjøre handel med. Jeg dro av sted og da natten nærmet seg tok jeg inn på et vertshus. Etter middag, trakk jeg meg tilbake til rommet som jeg hadde leid, der falt jeg ned på knærne for å be min bønn. På et spesielt sted i bønnen, bøyde jeg meg ned mot gulvet for kysse det. Og hva fikk jeg se under sengen? En mann! Jeg så nærmere og.. han var død. Denne mannen har blitt drept i løpet av natten som var, tenkte jeg, og alle som sover i denne sengen møter samme skjebne. Hva skulle jeg gjøre? Jeg tok opp den døde kroppen og la den i senga. Selv la meg under senga og holdt pusten. Både en og to timer gikk, og så hørte jeg at døren ble åpnet. Det var vertshuseieren med en kniv i hånden, og en hjelpegutt med en hammer. Verthuseierens kone var også med, hun hadde en lampe som lyste opp rommet. ”Han er i dyp søvn”, var det noen som hvisket, ”Så kom igjen. Drep han.” Verthuseieren plasserte kniven på hodet til mannen som lå i sengen, og gutten slo til den med sin hammer. Kvinnen sa: ”Ta han og legg han under senga. Vi kaster han fra i går ut av vinduet.” Under vinduet var det en dyp kløft og jeg visste at et fall ned i kløfta ville ta mitt liv. Men vertshuseieren sa: «La oss vente. I morgen kan vi se hva vi gjør.” De gikk sin vei, og jeg pustet lettet ut. Jeg ventet på dagslys. Tidlig om morgen, fikk jeg sendt et signal ut av vinduet til de som kom forbi. Vertshuseieren ble arrestert og jeg satt fri.”

”Åh, åh, herlig”, enkefruen klappet ivrig i hendene. «Jeg har ikke hatt det så vidunderlig siden mitt siste måltid med min siste mann, forsyn dere med mer.» Da oppdaget den ene unge mannen en finger i suppa.

Comments

comments