Dagens fortelling er et norsk folkeeventyr.
Det var engang en gutt som ville ut i verden og vandre. Og da han dro fra hjemmet sitt, fikk han tre havrekorn fra sin farsgård med seg. Da han hadde gått en stund kom han til en gård hvor han banket på. Det kom en kone ut. Godkveld mor, hilste gutten. Hva godt har jeg gjort mot deg siden du kaller meg mor, sa kona. Alle er gode mot meg, svarte han, og nå vil jeg be om hus for natten, sa han videre. Det fikk han. Før han skulle sove spurte han om hun kunne gjemme hans tre havrekorn. Det gjorde kona. Gutten sov godt gjennom hele natten. Om morgenen da han sto opp, vasket han seg og fikk mat. Da han skulle gå, ba han om å få sine tre havrekorn. Kona tenkte seg om og kom på at hun hadde lagt dem sammen med sitt eget korn. Det var for ille, sa gutten, for han måtte ha sine egne korn. De kan jeg ikke skaffe, sa kona, for jeg ga hønsene korn og det kan være de fulgte med der. Gutten gråt og bar seg ille og tilslutt sa kona: Du skal få hanen. For havrekorna er jo i han. Da sluttet gutten å gråte og tørket tårene. Han tok imot hanen, la et bånd på den og dro av gårde leiende på hanen langs veien.
Da han hadde gått en stund ble han glad i den fine hanen. Og han satte en bratt nakke som hanen og slik gikk de to bortover. De gikk hele dagen og om kvelden kom han til en liten gård hvor han banket på. Ut kom det en kone og gutten hilste: god kveld mor! Hva godt har jeg gjort deg som kaller meg mor?, ville kona vite. Alle er gode mot meg, sa gutten, og nå vil jeg be deg om hus for natten. Det fikk han. Han fikk både seng og mat. Da han skulle legge seg spurte han om han kunne få hus til hanen. Ja, det kan vel la seg gjøre, sa kona, vi får ta han inn til hønsene våre. Nei, det er ikke lurt, sa gutten, for da kommer hanene til å drepe hverandre. Vel, da får vi ta han inn i sauefjøset. Gutten var fornøyd med det og han la seg og sov hele natten. Om morgenen sto han opp, vasket og stelte seg og fikk mat. Da han var klar til å reise skulle han hente hanen sin. Men da de kom inn i sauefjøset viste det seg at en vær hadde stanget han i hjel så han lå der død. Da gutten så dette ble han helt fra seg. Dette var det eneste han eide. Og han gråt og bar seg så det var ille å høre og se. Kona sa: Du kan få min hane i stedet. Å nei, sa gutten, det er til ingen hjelp. Det var ikke den hanen han skulle ha. Jeg vil ha min hane, sa han og gråt og skapte seg ille og var rent trøstesløs. Da vet jeg ikke annen råd enn at du får væren, sa kona. Men det er ikke det samme som hanen, svarte gutten. Det var nå væren som stanget hanen i hjel, sa kona. Jeg får prøve å ta væren da, sa gutten og så la de et tau rundt væren og gutten reiste leiende på væren bortover veien.
Da han hadde leid væren en stund, ble han glad i væren og var stolt og fornøyd. De gikk hele dagen. Om kvelden kom han til nok en gård og her banket han på. Det kom en kone ut. Gutten hilste: God kveld mor! Hva godt har jeg gjort deg som kaller meg mor?, ville kona vite. Alle er gode mot meg, sa gutten, og nå vil jeg be deg om hus for natten. Det fikk han. Gutten sa til kona: Jeg har en vær, den trenger husrom også. Det skal det nok bli råd med, sa kona, han kan være hos våre værer. Nei, det går ikke, sa gutten, værene kommer til å stange. Da får vi ta han i stallen, sa kona. Det er altfor vågalt, sa gutten, hestene kan finne på å spenne til han. Men de hadde ingen annen plass og væren ble plassert hos hesten. Gutten fikk seg mat og la seg og sov godt hele natten. Om morgenen sto han opp, vasket seg og fikk seg mat. Da han var klar til å reise, skulle han hente væren sin. Da de kom inn i stallen lå væren død, hesten hadde spent den i hjel. Gutten ble helt fra seg, han gråt og bar seg og la seg ned på gulvet, rullet og sparket. Kona visste ikke helt hva hun skulle gjøre. Du kan få en av våre værer i stedet, sa hun. Nei, det nytter ikke, jeg må ha min egen vær, sa gutten. Det går ikke, den er død, sa kona. Gutten fortsatte å bære seg. Jeg vet ikke annen råd enn at du får hesten vår siden det var den som slo væren i hjel. Gutten roet seg og sa: jeg får vel prøve. De leide ut hesten, sal og tømmer fikk den. Gutten tok hesten og leide den bortetter veien.
Da de hadde gått en stund, ble gutten glad i hesten, klappet den på mulen og satte seg på den for å ri. Han var stolt av den fine hesten sin og satte nakken høyt i været der han red framover på veien. Han kom til å tenke på de tre havrekornene som var det første han eide. Nå var han eier av en egen hest. Og med disse tankene red han hele dagen lang og mer til. Og har han ikke sluttet å ri, så rir han ennå.