Italia
En mann forlot en gang sitt land for å reise til fjerne strøk. Der gikk han i tjeneste hos en abbed. Etter at han hadde tilbrakt litt tid i trofast tjeneste, ønsket han å reise hjem til sin hustru og sitt hjemland.
Han sa til abbeden: «Herre, jeg har tjent deg så lenge, men nå ønsker jeg å vende hjem til mitt land.»
«Ja, min sønn,» sa abbeden, «men før du drar, må jeg gi deg de tre hundre unser som jeg har samlet. Vil du ha med tre gode råd, eller tre hundre unser?
Tjeneren svarte: «Jeg ønsker de tre rådene.»
«Så hør etter. For det første: Når du reiser og ønsker å skifte vei, vil du møte på problemer som du ikke aner enden på. For det andre: Se mye og si lite. For det tredje: Tenk deg om, før du handler. Ting er ikke alltid slik de ser ut som. Ta dette brødet og bryt det først når du virkelig er lykkelig.»
Mannen reiste hjemover og på sin reise møtte andre omreisende. De slo følge et stykke. Etter en stund, sa de til ham: «Vi kommer til å ta snarvei. Vil du bli med oss?» Da kom han på de tre rådene og svarte: «Nei, mine venner, jeg vil fortsette på denne veien.»
De skiltes og etter en stund fikk han høre skudd. De var ranere som hadde drept de andre reisende. «Der sparte jeg 100 unser», tenkte han med seg selv og reiste videre.
På veien kom han til et vertshus. Han gikk inn, var så sulten som en hund og ba om noe å spise. En stor tallerken kjøtt ble brakt til ham og det så ut til å rope ut: «Spis meg, spis meg!»
Han stakk gaffelen i kjøttet og snudde det, og ble vettskremt, for det var menneske kjøtt! Han skulle til å rope ut og skjenne på vertshuseieren da han kom på: «Se mye og si lite;» så han forble stille. Han betalte for seg og skulle til å forlate stedet.
Men vertshuseieren stoppet ham og sa: «Bravo, bravo! du har reddet livet ditt. Alle de som har spurt meg om maten min, har blitt slått, drept og godt tilberedt.»
«Der sparte jeg de andre hundre unser,» sa mannen.
Da han nådde sitt eget land husket han huset hvor han en gang bodde. Han så at døren var åpen og snek seg inn. Han så ingen, midt i rommet var et bord, det var dekket til to, to glass, to gafler og to stoler …
«Hva er dette?», sa han til seg selv. «Da jeg reiste var min kone alene og nå ser jeg at det er to som lever her.»
Så han gjemte seg under sengen for å se hva som foregikk. En stund senere at han så sin kone komme inn. Hun hadde vært ute etter vann. Litt etter at han så en ung prest komme inn og sette seg ved bordet.
«Ah, er det han?» Han ville fram og banke opp den fremmede mannen, men så kom han på det tredje rådet: «Tenk deg om før du handler, for alt er ikke slik det ser ut til å være.» Han besinnet seg.
Han så dem begge sette seg ved bordet, hans kone så på den unge presten og sa: «Min sønn, la oss be vår bønn og tenke på din far.»
Da han hørte dette, kom han fram fra under sengen, gråtende og lo av glede, og omfavnet og kysset dem begge. Så husket han brødet hans herre hadde gitt ham og ba ham spise når han nådde sin lykke. Mannen brøt brødet og ut på bordet falt de tre hundre unser, som abbeden i hemmelighet hadde gjemt i brødet.
Kilde: Thomas Frederick Crane, Italian Popular Tales, (London: Macmillan and Company, 1885), nr. 41, s. 157-59.