Kilde: Halldor O. Opedal Eventyr ifrå Hardanger Makter og menneske 11

Det var engang en stor og mektig konge som eide mye land og rikdommer. Han hadde også en sønn som skulle arve alt. Da han ble voksen sendte faren han ut i verden for at han skulle finne seg en brud. Men enda han reiste gjennom mange land, fant han ingen passende brud.

Kongen reiste da til en kjent vismann i landet sitt og spurte om han på noe vis kjente til hvor hans sønnekone skulle komme fra. Vismannen svarte at han ikke kunne vite det, men om kongen reiste videre ville han treffe på en stjernekikker som kunne gi han svar.

Kongen reiste da til et tårn som sto på et høyt et fjell. Denne sa: ”Den stjernen som sønnen din er født under er høyere opp en min kikkert kan nå”, sa denne, ”du får reise til broren min. Han er eldre enn meg og bor hundre mil unna her.” Kongen reiste videre til han kom til et enda høyere fjell og på det sto det to tårn. Men heller ikke denne stjernekikkeren kunne hjelpe han og ba kongen dra til hans bror som var enda eldre og bodde tre hundre mil unna.

Kongen dro til han kom til et enda høyere fjell og på det sto det tre tårn. ”Det finnes en prinsesse som kan passe din sønn,” sa denne, ”men hun er ikke grei å få tak i. Hun bor på et fjell på en øy langt ute i havet og hun er voktet av tre dager og de er det ingen som kan vinne over.” Kongen betalte stjernekikkeren i sølv og gull og dro på hjemvei. Men han var motløs og heller tung i hugen.

”Jeg er for gammel til å dra ut på en slik ferd,” sa han. ”Jeg kan friste selv, jeg,” sa sønnen. Faren ga han da en gild hest og et godt sverd med på ferden.

Da han hadde ridd et langt stykke, traff han på en gammel kone som spurte hvor han skulle og prinsen fortalte det. ”Å, stakkars deg,” sa kona. ”Du eier ikke våpen til å gå i strid med drager. Men jeg skal hjelpe deg om du gjør meg en tjeneste.” ”Det kan jeg vel gjøre”, sa prinsen. ”Da skal du høre-jeg har hadde en datter, den veneste prinsessen en kunne se. Da hun var voksen kom det en drage og røvet henne fra meg og siden har jeg vandret rundt for å finne henne. Nå ber jeg om at du har henne i tankene på denne farlige ferden din. Her skal du få en salve av meg, denne salven vil øke styrken og motet ditt.” Prinsen takket og lovet at han skulle gjøre henne denne tjenesten og dermed skiltes de.

Prinsen red langt og lenge og så traff han på en gammel, utslitt og trøtt mann. ”Hva er det som plager?” spurte prinsen. Nå har jeg reist verden rundt syv ganger og lett etter en skatt som en drage tok i fra meg, men det har vært helt fåfengt. Hvor skal du?” Prinsen fortalte hva han skulle. ”Da møter du en hard skjebne”, sa mannen. ”Men om du skulle friste å få vite noe om skatten min, skal du få noen frø av meg. Om du kaster frøene vil det vokse opp mange slags vekster og røttene til disse vekstene er så sterke at de kan kløyve det hardeste fjell.” Prinsen takket og så smurte han litt salve på mannen. Han ble da frisk og fyrrig som en ungdom. Og dermed skiltes de.

Prinsen red så i mange dager og sent om siden kom han til et hav. Det var øde omkring og langt der ute fikk han øye på øya hvor bruden hans var. Han red fram og tilbake på stranda mens han tenkte på hvordan han skulle komme over. Da kom det flyvende tre store ravner og på hver ravn sto det en mann med et sverd. Prinsen vinket og da fløy fuglene ned på stranda. ”Hva vil du?” spurte mennene. ”Vi er strandvakter her og hjelper folk som ønsker det.” ”Jeg vil gjerne over til den øya der ute og berge bruden min fra dragene der.” ”Disse dragene kjenner vi godt,” sa mennene, ”de kommer ofte inn på stranda og røver og raner. Vi har hardt mangt et hard basketak med dem og alltid har det vært en strid på liv og død. La oss prøve sverdet ditt.”

Den ene hogg sverdet mot en sten og eggen lå igjen. Etterpå kløyvde han den samme steinen med sitt eget sverd. Prinsen ble da svært sorgfull. ”Du skal få låne sverdet mitt”, sa den ene. ”Du skal få låne ravnen min”, sa den andre. ”Og får jeg låne hesten din, skal jeg følge deg”, sa den tredje.

Da de var kommet midt ut på havet, sank ravnene mer og mer ned mot havoverflaten. ”Hva er dette?”, spurte prinsen. ”Fuglene er så trøtte,” svarte følgesvennen hans. Da smurte prinsen ravnene med salven og straks fløy de høy over havet og snart var de framme på øya.

Rundt et høyt fjell svevde det en drage. Han hadde tre hoder og klør og det sprutet gnister ut av neseborene hans og nå kom han og ville ta dem. Det var ikke fritt for at prinsen ble redd, men følgesvennen hans sa: ”Nå er det tiden for å være redd.” Prinsen tok da sverdet og svingte det og hogg to hoder av dragen og den andre tok det tredje.

Nå gikk de opp på fjellet og i en hule der fant de prinsessen. Hun var rød som blod og hvit som snø og prinsen hadde aldri sett noe så vakkert. Han fortalte hvordan han hadde drept den trehodede draken og prinsessen ble redd. ”Dere må skynde dere vekk,” sa hun, ”for de to andre dragene kommer snart tilbake.” ”Nei, jeg drar ikke herfra om jeg så skal kjemte mot ti drager”, sa prinsen. Så fortalte han at det sto skrevet i stjernene at hun skulle bli hans brud, om den gamle mannen og om den gamle kona og slik gikk dagen. Prinsessen sa: ”Om du skal berge meg, må dere få bort drageskrotten der. Og blir dere trøtte så skal dere drikke av denne flasken her.”

De gikk ned fra berget og hev skrotten i havet og etterpå gikk de opp mot hulen. Da hørte de en sterk uling i lufta og fikk øye på en diger drage. Han hadde seks hoder og røyk og gnister for ut av gapet hans. Karene sto klare bak døren og da han kom gikk de på og hver tok tre hoder. Så drakk de av flaska og kvittet seg med dragekroppen.

Nå skulle de gå inn til prinsessen og hvile, men da kom den tredje dragen. Han var ikke lystig å se på, med ni hoder, med ildrøde øyer og svovel og ilde dryppet av kroppens hans med gnister og røyk ut av kjeften. ”Gjem dere under senga,” sa prinsessa og i det samme kom dragen durende inn døra. ”Fyss, Fyss, her lukter det kristen folk!”, ropte dragen. ”Åh, det var bare en ravn som slapp ned et mannebein”, sa prinsessen. ”Kom med maten”, sa han, det skrek i tarmene hans. Så satte de seg tilbords.

”Jeg hadde en slik underlig drøm i natt”, sa prinsessen. ”Drømte du uten lov?”, spurte dragen, ”Hva drømte du da?” ”Jeg drømte at det kom en gammel kone og spurte om jeg visste hvor datteren hennes var, men jeg kunne ikke gi henne noe svar.” ”Det var godt for deg,” sa dragen. ”hadde du sagt at du selv var datteren, ville dine dager vært talte.”

”Så drømte jeg at det kom en gammel mann og spurte om jeg kunne fortelle hvor skatten hans var. Han hadde reist mange ganger rundt jorda til ingen nytte. Men jeg kunne ikke hjelpe stakkaren.” ”Det var godt for deg”, sa draken. ”Hadde du sagt at det var jeg som hadde ranet skatten hans, så hadde dagene dine vært talte.”

Da de hadde spist gikk dragen inn i en hule i berget og så til skattene sine. Prinsessen ropte på karene og de stilte seg ved døren, en på hver side. Så drakk de av flasken og ventet på dragen. Ja, der kom han og nå ble det strid. Det røk og det føk, sprakte og gnistret, smalt og gjallet og det en dragehodet etter den andre fløy i gulvet. De niende for under senga og i det samme brøt begge sverd. Karene var nå svært trøtte, men prinsessen lot de drikke av flasken og så smurte hun sårene deres med salven. Så hvilte de og drakk og åt.

”Nå må vi finne skatterommene”, sa prinsen. Men døren var av jern og nøkkelen var borte. Da husket prinsen på føret og kostet en neve på berget og så vokste det opp store tre med digre røtter som sprengte berget i grus. De fant så mye sølv og gull og glitrende steiner og også skatten til den gamle mannen.

Nå blåste strandvakta i pipa si og så kom de to ravnene flyvende. Prinsen og prinsessen satte seg på den ene og vakten med skattene på den andre. De smurte fuglene med salven og en og to og tre så var de framme på stranda. Prinsen spurte nå vakten hva de skulle ha for hjelpen, men det ville de ikke vite av. ”Da ber jeg dere om å være mine rådgivere”, sa han og dette tilbudet tok de imot.

Nå gjorde de seg klare for hjemreise. Vaktene red på hver sin hest med alle skattene og prinsen og prinsessen satt i lag på en hest. Etter en stund møtte de den gamle mannen og han fikk alle skattene sine og etter en stund møtte de den gamle kona. Prinsessen kjente igjen sin mor og nå ble det stor glede. Siden slo alle følge til kongsgården og der ble det mer glede.

Så ble det laget til bryllup, brygget hundre tønner øl og femti tønner mjød og stekt og bakt i mange dager. Og har de ikke turet i fra seg, så holder de vel på enda.