Et samisk folkeeventyr samlet inn av Qvigstad og utgitt første gang 1887.

Hennes bror hugget av hennes hender.

Dette er en «sjelden» fortelling, i den forstand at det finnes få varianter av denne fortellingen som er AT782 (katalogiseringsnummer). Riktignok finnes det flere folkeeventyr og kunsteventyr om kvinner som får avkuttet sine hender, AT706, og denne fortellingen ligner, men her er fokus forhold mellom bror og søster. Jeg syns fortellingen har et potensiale, jeg er interessert i fortellinger som tar for seg mishandling av kvinner og vil muligens arbeider videre med den.

Det var en gang en mann som hadde to barn, en sønn og en datter. Faren sa ofte til dem: «Når jeg er død, må det ikke komme noe vondt mellom dere. Der må være venner og vel forlikte.» Så døde faren, og barna bodde sammen i fred. Til slutt giftet gutten seg, men kona han fikk, var både vond og slem, og hun tålte ikke at de to levde fredelig sammen. Hun arbeidet alt hun kunne med å slå splid mellom dem.

En gang mens broren var ute og reiste, tok den onde kona og satte fyr på mannens høyløe. Da mannen kom hjem igjen, skyldte hun på søsteren og sa: «Det er en fin søster du har. Mens du var borte, tok hun og satte fyr på høyløa di.» Mannen svarte bare: «Det gjør ingenting. Jeg skal skaffe nytt høy i stedet.»

Igjen dro mannen ut på reise. Da tok den onde kona og satte fyr på fjøset med all buskapen i. Da mannen kom hjem, anklaget hun igjen søsteren hans og sa: «Nå har den snille søsteren din også kvittet oss med fjøset og hele buskapen.» Mannen svarte: «Så får jeg kjøpe annen buskap i stedet.» Slik fikk den onde kona heller ikke denne gangen gjort broren hatefull mot søsteren. 

Ti slutt, da mannen hennes igjen var dratt ut på reise, tok den ugudelige kona til og med og drepte det lille barnet deres. Da mannen kom hjem, sa hun: «Der ser du, min kjære mann, hvor mye søsteren din hater eg. Nå har hun til og med drept vårt eneste lille barn mens du var borte.» Da endelig fikk kona sådd vondskap i mannens hjerte. Han trodde på løgnene til den onde hustruen, og bestemte seg for å drepe søsteren. Men søsteren var jo helt uskyldig, hun visste ikke en gang hva som var hendt, for hun bodde i et hus for seg selv.

Da bad broren søsteren komme til seg og sa: «Ta på deg de beste klærne dine, søster. Vi skal kjøre en lysttur sammen i skogen.» Søsteren gjorde som han sa, og de kjørte ut sammen. Da de kom til et avsides sted i skogen, ba han henne gå ut av vognen. Han førte henne bort til et furutre, og bandt hendene hennes fast til treet. Han tok fram en øks som han hadde tatt med seg, og ville hogge hendene av hendene av henne. Da spurte søsteren: «Hva har jeg gjort deg for noe vondt, men kjære bror, siden du vil drepe meg?» Broren fortalte om alt det vonde som kona hans hadde beskyldt henne for, og som han nå trodde hun hadde gjort. Men hun svarte: «Jeg er uskyldig i alt dette. Bare la øksa falle over mitt uskyldige uskyldige blod.» Og øksa falt og hugget av hendene hennes. Piken falt om ved trestammen, og der lot broren henne ligge, mens han selv kjørte hjem alene.

Mens søsteren lå der og jamret seg ved trestammen, kom en prins kjørende. Da han fikk øye på piken som lå der i sitt eget blod og jamret, tok han henne opp i vogna si, og førte henne med seg hjem. Der fikk hun pleie til hun var frisk igjen. Så tok han henne til kone, og de levde sammen på slottet en tid. Så fant prinsen på at han ville reise utenlands, men før han reiste, formante han foreldrene sine og sa: «Kjære, vær nå snille med henne mens jeg er borte.» Det lovet foreldrene, og prinsen dro av sted. Men keiserinnen var ikke særlig vennlig mot sin svigerdatter, og hun sa til mannen sin: «Gutten har brakt skam over oss da han giftet seg med denne fattige jenta som enda til er vanfør. Hvorfor kan vi ikke drepe henne? Hva har hun her å gjøre?» Keiseren svarte: «Har min sønn giftet seg med henne, så er hun vel god nok for han. Hva har vi med det å gjøre?»

Men kona maste så lenge om dette, at til sist ga keiseren etter. Men keiseren ville ikke drepe jenta, han jagde henne bare bort fra slottet. Hun måtte bedrøvet vandre om i ødemarken, og hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Endelig tenke hun: «Jeg vi gå til det treet der hendene mine ble hogget av, og be det om hjelp.» Og hun gikk til treet og sa: «Kjære tre, gi meg tilbake hendene mine. Jeg er uskyldig.»

Treet syntes synd på den stakkars piken, og ga henne hendene tilbake. Etterpå gikk hun og kledte på seg mannsklær. Og så tok hun tjeneste som dreng hos bror sin. Broren kjente henne ikke igjen. Han mente at søsteren, som han hadde hogget hendene av i skogen, for lenge siden var død og spist opp av ville dyr. 

 Mens søsteren var i tjeneste hos broren, kom prinsen hjem fra reisen. Og da veien førte ham rett forbi svogerens hus, gikk han innom der for å høre nytt fra riket sitt. Men ingen visste noe nytt å fortelle.

Da ville prinsen dra videre, men i det samme kom tjenestegutten på gården inn i stua. Han gikk fram for prinsen og sa: «Dersom jeg får lov til å tale, så kan det nok være jeg har nytt å fortelle.» «Hvorfor ikke,» svarte prinsen, «tal du, gutten min.» Og så begynte tjenestegutten å fortelle hele sin livshistorie. Til slutt fortalte hun om hvordan de jaget henne bort fra slottet, men at hun gikk til furutreet i skogen, og at hun der fikk hendene tilbake. Etterpå hadde hun tatt på seg mannsklær og begynt som tjenestegutt hos broren sin. Nå kjente også broren igjen søsteren sin, og han forsto at hun var uskyldig. Men prinsen kjente henne ikke igjen. Han ville ikke tro at det var kona hans før han kom hjem og fikk høre og se at det virkelig var slik som gutten hadde fortalt. Prinsen hentet henne hjem til seg. Han tok krona fra faren, men moren lot han halshogge. Broren gjorde det samme med den onda kona si. Etterpå flyttet han inn på slottet hvor de to søsknene levde vel og bra sammen resten av sine dager.

Kilde

Bø, O., Grambo, R., Hodne, B., & Hodne, Ø. (1982). Norske Eventyr. Oslo: Det Norske Samlaget.

Comments

comments