De som ikke har fortellinger

I den femte episoden av Mimesis i krise (MiK) forteller jeg om Ebba som det ikke er noe å fortelle om. Jeg gjør et forsøk på å spore hennes liv hvor jeg begynner med barndommen og stort lengre kommer jeg vel ikke. Det er ulike klipp med i lydfortellingen. Det er moren min på telefon, lyd av min sønn Isak om barn, lydbilder av havet. Jeg forteller om det lille jeg vet om Ebba, om episoder fra min egen barndom og om Aslaug eller Kråka som hun ble kalt fra sagaen. Episoden er i overkant lang. Likevel syns jeg selv får fram det usagte.

«Hun kunne være hvem som helst» sier jeg flere ganger i kor. Det er talende for lydfortellingen. Ønsker man å være hvem som helst? I folkeeventyrene er det slik konstruert at karakteren nettopp står fram som hvem som helst, slik at den enkelte kan selv fylle opp karakteren som representerer en type.

Men Ebba har levd, likevel hører jeg at hun framstår som en type (les en karakter som ikke har psykologiske trekk) og det skyldes at det er ingen eller få som kjenner henne. Hun hadde et psykisk problem, var institusjonalisert. «Ingen vet hvilken versjon hun egentlig var», sier jeg i lydfilen. Og der berører jeg kanskje et problem, en utfordring. Tidligere i et innlegg skrev jeg om ulike former for biografisk materiale, og her får jeg en utfordring. Hennes fortelling er ikke min fortelling. Og selv om jeg har truffet henne, er jeg ikke et vitne til hennes fortelling. Jeg har ikke ført en samtale med henne. Jeg må altså mer eller mindre dikte et liv om henne. Det er etisk problematisk, for som sagt hva slags menneske blir hun når jeg dikter fritt inn. Det er kanskje ikke krav at alle menneskers historie skal huskes og fortelles. De fleste av oss vil bli glemt med tiden, mange av oss har et håp om et ettermæle gjennom å fortelle våre egne fortellinger. Likevel, er det sannsynligvis at disse fortellingene også vil forsvinne, eller forvandles og bli til noe annet som er langt unna det jeg en gang erfarte.