Den aller første jeg så dø var min bestefar. Daniel var liten og da han skulle være for å besøke oldefar der han lå på sitt siste, ville Daniel vekk. Det var for mye for den lille gutten, kanskje han ikke orket å se han som hadde vært en morsom, kjærlig kraftkar nå ligge svak og fjern. Den samme reaksjonen hadde Isak, han ville ikke være i rommet der Daniel lå som en døende annen.

Da bestefar døde, var det to ting jeg merket meg. For det første verdigheten. Selv om bestefar tilsynelatende var fjern, var han opptatt av at ingen skulle se han naken. Han holdt et godt grep om dyna når pleierne skulle rette på han. Det andre var at han ikke slapp livet før alle barn og barnebarn og oldebarn hadde vært der for å ta farvel. Vi ventet spent på at det siste barnebarnet skulle komme. Og da han kom og tok hans hånd, døde han ikke lenge etter.

Faren min er også død. Han døde som han levde, alene. Kanskje den aller verste død. En gang ringte faren min til Daniel. Han hadde mistet kontakten med sine tre barn, ingen ville vite av han mer, alle hadde fått smake hans urimelige løgner. Daniel var kanskje den siste han kunne snakke med. Men Daniel forsto ikke helt min fars utydelige tale, var det hjelp han hadde bedt om? Tilgivelse? Min far la på. Noen uker senere ble faren min funnet alene og død i sin leilighet. Og igjen sto Daniel med dårlig samvittighet fordi han ikke hadde forstått hva faren min prøvde å si.

Så døde også Daniel. Jeg tror ikke på noe liv etter dette livet. Det finnes ikke mirakler eller en gud som kan bygge en bro mellom det som har vært, er og skal bli. Men i min fantasi kan jeg forestille meg at de tre møtes, de satte alle tre pris på fortellinger og kanskje det er nettopp i disse at de møtes.

Comments

comments