Kilde: Asbjørnsen, P. C., & Grässe, D. (1920). Eventyr fra fremmede land. Kristiania: P.F. Steensballes bokhandels eftg.
Det var en gang en konge. En kveld kjente han slik en vidunderlig deilig eplelukt og han sa til tjeneren sin: «Skaff meg øyeblikkelig noen av de eplene som det lukter så godt av, eller blir du hengt og det før du får sukk for deg.»
Tjeneren satte seg straks på en hest og red gjennom syv land og enda flere, dit eplelukten drev ham. Endelig kom han til den hagen hvor de deilige eplene vokste. Der bandt han hesten sin og hoppet over gjerdet. Men ikke før han hadde plukket et par, før det kom en gammel stygg mann og tok ham og ville binde ham. Tjeneren sa han bare ville ha et par epler til kongen, ellers ble han hengt. Da sa den gamle mannen: «Kom, bli med meg inn til den gamle kona. Jeg vil først spørre henne om jeg kan gi deg et par eller ei.» De gikk da inn. Tjeneren ble stående ute i svalen; men mannen gikk inn og fortalte alt sammen til kona og hun kjeftet så det var ikke måte på det.
Mannen hadde tre døtre. Den eldste sa: «Far, hvorfor kan du ikke gi ham et par epler? Kanskje kongen vil ta meg til kone. Om han ville det, skulle jeg veve et telt av en snelle hampegarn og det skulle være så stort at alle soldatene hans fikk plass under det.»
Den mellomste datteren sa: «Dersom han tok meg, skulle jeg bake en kake til ham av et hvetekorn. Den skulle alle soldatene hans kunne spise seg mette av.» Den yngste sa: «Og tok han meg, skulle han få et par deilige tvillinger med gullhår og den ene skulle ha en stjerne på hodet og den andre en sol, og begge to skulle de ha en gullring om armen.»
Alt dette hørte tjeneren og han skrev det ned alt sammen. Den gamle mannen ga ham et par epler og sendte ham av gårde. Tjeneren satte seg straks på hesten og red hjem. Da han kom hjem, ga han kongene kongen eplene. Han spiste dem ikke, han bare bet i dem, og med det samme lo han høyt. Da han hadde gjort det, stakk han dem i lommen, og så gikk han på jakt. På veien lukte luktet det så deilig av eplene, at han kunne ikke la være å bite i dem, og så måtte han le igjen. Nå syntes tjeneren det var best han viste kongen det han hadde skrevet opp, mens han sto ut i svalen.
Kongen leste det med en gang og lot øyeblikkelig hestene spenne for vognen sin og reiste til den gamle mannen. Da han var kommet fram, sa han til den eldste datteren: «Er det sant at du har sagt du kunne veve et telt av en snelle garn og det så stort at alle mennene mine fikk plass i det?» «Ja», sa hun, «det er sant.» Så sa han til den andre: «Er det sant at du har sagt du kunne bake en kake av et hvetekorn, og den så stor at alle mennene mine kunne bli mette av den?» «Ja», sa hun, «det har jeg sagt.»
Tilslutt sa han til den tredje: «Har du virkelig sagt at hvis jeg tok deg til kone, skulle jeg få et par deilige tvillinger med gullhår, og den ene skulle ha en stjerne på hodet og den andre en sol og begge to en gullring om armen?» «Ja,» svarte hun. Da kysset kongen henne og tok henne til kone. Men ikke lenge etter at de var kommet hjem, måtte kongen dra ut i krigen. De tok avskjed med hverandre og han reiste.
Ved kongens hoff var det en gammel kone som også hadde en datter, og hun ville gjerne at kongen skulle tatt henne til kone. Nå innbilte hun dronningen at det var skikk og bruk at dronningene der skulle legge seg på loftet, når de skulle ha et barn. Så bar de dronningen opp på loftet og der fikk hun tvillinger med gullhår. Men den gamle kona tok begge barna og drepte dem og begravde dem på hver sin side av slottsporten. Men i sengen til dronningen la hun et par hundevalper som en gammel jakthund nede i stallen hadde fått. Så skrev hun til kongen at dronningen hadde fått et par hundevalper.
Kongen reiste hjem i en fart og han var så sint at han både skjente på henne og slo henne; men dronningen ba så pent for seg at han holdt opp.
En dag sto hun i porten hvor begge hennes sønner lå begravet. Så sukket hun dypt og i det samme ble hun til en saltstøtte. Nå ble datteren til den gamle kona dronning og med henne fikk kongen også to barn.
En gang da kongen sto og så ut av vinduet, fikk han se at det sto to gullpæretrær i porten. Han undret seg svært over det; men ingen kunne fortelle ham hvor de var kommet fra. Men med det samme den gamle kona så dem, visste hun at det var tvillingene med gullhåret. Trærne vokste og ble så høye at man kunne se dem fra naboriket og nå tenkte hun på hvordan hun skulle få dem hugget ned.
Så skulle datteren late som om hun var syk og si til kongen at hun ikke kunne bli frisk igjen, hvis hun ikke fikk ligge i en seng som var laget av de pæretrærne. Da kongen skjønte at kona hans var dødssyk, spurte han hva det var som feilte henne; men hun kunne ikke svare. Mens kongen sto og så på henne for hun opp og sa: «Jeg drømte at hvis du lot de to gullpæretrærne hugge ned, og du laget en seng av dem, og lot meg ligge i den, så kanskje jeg ble frisk.» Kongen svarte: «Nei, det gjør jeg ikke for alt i verden. Jeg er altfor glad i trærne.»
Den neste dagen gikk kongen på jakt. Han var ikke før ute av gården, før den gamle kona hugget det ene treet, gjorde en seng av det og lot datteren legge seg i den. Da ble kongen bedrøvet og i sin store sorg lot han også det andre pæretreet hugge ned og av det gjorde han en seng til seg selv.
Om kvelden la de seg og sov rolig til i grålysningen om morgenen. Da begynte den sengen som dronningen lå i å snakke til den andre sengen: «Hvordan har du det kjære bror?» Den andre svarte: «Jeg har det godt, det akkurat som om jeg nettopp har kommet til verden.» Det var fordi faren hans sov i sengen.
Men så spurte den andre: «Hvordan har du det?». Den sengen som dronningen lå i svarte: «Å, jeg har det dårlig. Om jeg skal fortsette å bære på datteren til den som har drept meg, holder jeg ikke ut.» Den gamle sov ikke og hørte alt hva de sa.
Så snart kongen var gått på jakt, hugget hun sengene opp i småbiter og kastet dem på varmen. Det spraket dyktig og en glo for ut av ovnen og ut på gården. Der kom en gammel geit og slukte den. Etter en stund kom den inn på kjøkkenet og der fikk den et par unger med gullragg. Kongen ble så glad i disse to smådyrene at han måtte ha dem i en stue ved siden av sin egen. Men den gamle kona hadde ikke ro på seg.
Aldri så snart var kongen dratt på jakt, så gikk hun inn i stua og slo ihjel begge geitekillingene. Nå var det to piker som skulle skylle innvollene i den bekken som rant gjennom hagen og de la ikke merke til at det ble liggende igjen et stykke. Det fant en gammel kråke. Hun tok det i nebbet og fløy med det til den syv og syttiende øya langt ute i verdenshavet. Der laget den seg et rede og la to gullegg i det. Da eggene sprakk, ble den forundret, for det lå to barn med gullhår i dem. Den ene hadde en stjerne på hodet, den andre en sol og begge to hadde en gullring om armen. Kråka lot dem gå på skolen i syv år hos en gammel mann der på øya.
Da de syv årene var forbi, sa kråka til guttene: «Nå kan jeg ikke fø dere lenger, reis nå til faren deres; han er en stor konge. Der får dere det bedre enn hos meg.» Hun fortalte hvordan alt var gått for seg, så fløy hun foran og guttene etter til de kom til farens slott. Kråka sa hvordan de skulle bære seg ad og så fløy hun hjem igjen.
Guttene gikk til kongen. Han spurte dem hva de ville og de fortalte ham alt det kråka hadde sagt, at den gamle damen hadde gravd dem ned, og at de var vokst opp som to pæretrær. De gikk også ut i porten og snakket med saltstøtten og den svarte på alt det kongen spurte den om. Da ble kongen så sint at han lot den gamle kona binde fast til halen av en vill hest som for avsted og slepte henne med seg til hun døde. Men begge sønnene fikk det både godt og vel hos ham og levde i glede og lykke og er de ikke døde, så gjør de vel det enda.