Det var engang en fattigmann som gikk og ryddet ved. Han tok til å hugge på et tre. Det sto ved en elv. Best som det var drev øksa av skaftet og ut i vannet. Den stakkars mannen eide ikke flere økser. Nå var han helt opprådd. Han satte seg rett ned ved elvebredden og gråt. Og mens han satt der og gråt, steg det en kvinne opp fra havet. Hun bar et fat med fire kalveføtter. Hvorfor gråter du da, mann? Sa hun. Jeg gråter fordi jeg mistet øksa mi i elva. Jeg vet råd for det. Ta disse fire kalveføttene. For hver av dem skal du ønske deg en god ting, hva du selv vil. Mannen takket og tørket tårene. Han tok fatet og grep en kalvefot. På det første ønsket, ønsker jeg å få tilbake den gode gamle øksa mi. Ikke før det var sagt, så danset øksa opp i gresset.
På den andre foten ønsker jeg at kona min blir frisk igjen. Kona hans hadde nemlig ligget syk i lang tid. På den tredje foten ønsker jeg at låven min skal være full av penger når jeg kommer hjem. På den fjerde foten ønsker jeg å komme til himmelriket når jeg dør. Da mannen kom hjem til kvelds, kan du ikke tro at kona sprang veggene imellom etter grisene. Og da han kikket etter var låven full av penger. Nå ble det velstand på gården. Mannen kjøpte seg hest og harv og alle slags ting han trengte til gården. Han bygget opp husene sine og dyrket opp jorden og det var ikke til å kjenne igjen.
I nabolaget var det en gammel rik gnier. Han så velstanden til naboen og det irriterte han. Han gikk til naboen for å få vite hvordan dette nå hang sammen. Det fikk han ærlig greie på.
Da sprang den rike hjem, fant fram en gammel utslitt øks, løsnet på skaftet og la til skogs. Der tok han til å hugge på samme tre som den fattige hadde begynt å hugge på. Ikke lenge etter gikk øksa av skaftet og havnet ned i vannet. Da satte han seg til å storskrike og bære seg.
Etter en stund kom kvinnen opp fra vannet og fire kalveføtter bar hun på et fat. Hva gråter du for, gode mann? Jeg har mistet øksen min. Ikke gråt. Jeg skal hjelpe deg. Her har du fire kalveføtter. Du kan ønske deg en god ting for hver av dem, hva du vil. Den rike mannen hoppet i været, grep fatet og gikk hjem.
Hei kjerring, nå har vi fått kalvefot, ropte han da han kom hjem. Så fortalte han alt sammen. Han satte seg i stua for å tenke på hva han skulle ønske. Men uansett hva han tenkte på, så var det for lite. Slik ble han sittende. Kjerringa syntes at dette varte og rakk, så omsider gikk hun i stua for å se hvordan det gikk. Hva har du ønsket?, spurte hun. Jeg kommer ikke på noe. Du kan vel skjønne at du har blitt narret, sa hun. Narret? Nei, gå og se på den fattiges gård. Her kan vi ønske hva vi vil! Ha, det skal vi nå se på, sa kjerringa og grep en kalvefot og sa: La stua snurre som en kvern, det var det eneste hun kom på si. Det skulle hun ikke ha gjort. Alt som var løst falt ut og trillet omkring og hvergang mannen og kona slo i veggen hørtes det et drønn. Det for en kalvefot framfor mannen, han grep den og ropte: la stua stanse, la stua stanse. Og stua stanset. Men det så ikke ut i huset og de begge var blåslåtte og øre og ømme. Nå hadde de kastet bort to ønsker. Kjerringa skulle til å ta den tredje foten å ønske at alt knust ble helt igjen, men mannen jaget henne vekk og ut av stua. Så satte han seg ned for å tenke ut hva han skulle ønske. Vondt hadde han og blid var han ikke.
Men kjerringa kunne ikke holde seg i ro og etter en god stund kom hun inn igjen: Har du ikke ønsket noe ennå, din geitebukk. Er du der igjen din askeskraper. Er du ikke stille nå sitter kalvefoten på tvers av munnen din. Det skulle han ikke ha sagt. Nå sto den tredje kalvefoten godt plassert i konas ansikt. Da ble skrik og fordervelse skal du vite. Mannen gjorde sitt beste for å få fjernet skoen fra ansiktet hennes. Det gikk ikke. Da ble det til at de måtte bruke opp det fjerde ønsket på å ønske foten vekk.