Kilde til fortellingen er: Olav Nordbø Segner og Sogur frå Bøherad

Det året tok dansen slutt. Bålets flammer sto høyt, slik det gjorde hvert år og hvert år hadde hjerteslag og puls slått i takt med flammenes kast mot himmelen, men nå slo pulsen av helt andre grunner. Hun hadde kommet tilbake.

Guro kom hvert år til den store sletten på St. Hansaften. Hun elsket det, og de sa hun var dansegalen.

Og ett år gikk det ille. Hun ropte ut at hvert år skulle hun komme, uansett hva som kom til å skje. Men så hadde hun brått falt død om. Dansen stilnet. Hun ble begravd og alle som var på dansen var også tilstede den dagen hun ble senket ned i det mørke hullet. Så gikk året og hun ble glemt. Og tiden kom for nok en jonsoknatt eller St. Hans natt som vi i dag vil kalle det. Og der midt i dansen, kom hun slik hun hadde lovet. Henne, Guro, som de hadde gravlagt året før.

Fra da av var det ingen som danset lenger der på sletta.

Comments

comments