Uansett, det nærmer seg den årlige fortellerdagen. Nok en grunn til å presentere fortellinger her på bloggen. I år vil fortellerdagen være dedikert til det europeiske kulturarvåret. Da kan du fortelle fortellinger du f.eks. har hørt andre fortelle.
Her er det russiske folkeeventyret jeg arbeidet med:
Det var en gang en dronning som hadde en sønn og datter. Disse to var lykkelige og vakre. Tidlig om morgen sprang de ut og lekte i den kongelige gården. De red på kongelige hester og lekte gjemsel med sine kongelige tjenere i den kongelige hagen. De spilte med gylne baller. Og når kvelden kom gikk de inn og spiste et gildt og kongelig måltid. Slik levde disse kongelige barna.
Men det bodde en gammel krokete trollkjerring der i riket, som ikke tålte synet av disse to små barna. Hun pleide å spionere på dem der de lekte i kongsgården. Hun pønsket på og planla hvordan hun kunne ødelegge lykken for disse to, små søte, nusselige barna. Hun hadde en liten stue i skogen og i denne stua gikk hun frem og tilbake og tenkte: ”Kanskje jeg skal koke dem i olje, kanskje jeg skal steke dem på spidd, kanskje jeg skal kaste dem i ormegården, kanskje jeg skal la dem rives mellom ville hester.” Men hun ble aldri fornøyd, hun var blitt gammel og krokete, og ideene var ikke onde nok.
Men så en dag fikk hun se barna leke ved den kongelige lille dukkestuen og hun fikk en ide. Hun dro hjem til stua og brygget og kokte sammen sine ondskapsfulle ingredienser. Så skapte hun seg om og smøg seg avsted til dronningen. Da hun var vel inne hos dronningen sa hun: ”Kjære, vakre, snille, vene gode osv. dronning. Jeg har en gave til din sønn, denne ringen,” sa hun og tok opp en gylden ring. ”Denne ringen vil bringe din sønn hell og lykke, men han må alltid bære den på seg og han kan ikke gifte seg med andre enn den som passer ringen.” Dronningen ble overveldet av gaven. Hun tok den imot og takket hjertelig for ringen.
Så ble dronningen gammel og lå for døden. Da tilkalte hun sin sønn. «Min sønn, jeg har en gave til deg, denne ringen». Hun fant frem den gylne ringen, «denne ringen vil bringe deg lykke og hell. Du må alltid bære den på deg og du kan ikke gifte deg med andre enn den som passer ringen.» Så døde hun.
Tiden gikk. Sønnen ble en ung mann og den unge kongen traff den ene jomfruen vakrere enn den andre. Men ingen passet ringen. Han dro fra by til by, han dro fra rike til rike, han traff prinsesser, han traff kjøpmenns døtre. Han traff tjenestejenter og fillejenter. Men enten så var ringen for stor og den gled av eller så var den for liten og han fikk ikke trædd den på. Den unge kongen dro hjem i sorg.
Vel hjemme satt kongen som oftest for seg selv og sørget og sturte. En dag gikk søsteren inn til han og spurte om hva som var i veien. Den unge kongen fortalte henne hele historien. «Hva er det for noe med den ringen?» sa søsteren. «La meg prøve den». Hun tok ringen og trædde den på fingeren. I det
samme så begynte den å skinne og glitre. Den var som skapt for henne. Hun prøvde å få den av, men den satt fast.
«Det er jo deg, det er du som er min skjebne, det er du som er min dronning.», sa kongen. «Det går jo ikke», sa søsteren, «En bror kan ikke gifte seg med sin søster!» «Det er jeg som er konge og det er jeg som bestemmer.» «Men det går jo ikke..» Det er jeg som er konge, det er jeg som bestemmer. «Men.. men». «Det er jeg som er konge og det er jeg som bestemmer». Den unge kongen ville ikke høre på henne, i stedet gjorde han klart til bryllup. De brygget og de bakte, og søsteren gikk ut i den kongelige gården og satt der, og gråt over sin skjebne.
Mens hun satt der, kom det gående noen gamle koner. De var fattige og fillete. Søsteren hun reiste seg opp og ba dem inn. Der serverte hun dem rikelig med mat og drikke. De gamle konene så at noe var i veien. De ba henne fortelle dem. Hun fortalte sin historie. Da sa de gamle konene: «Så så, ikke gråt, ikke sørge slik. Men lytt heller til vårt råd. Du skal lage fire dukker, som du skal plassere i hvert sitt hjørne av rommet. Når bryllupet skal stå, dra. Men når natten, bryllupsnatten nærmer seg, ha ikke hastverk, men stol på skjebnen.» Så takket de gamle konene for seg og dro sin vei.
Søsteren tok sine gamle klær og laget fire dukker, som hun plasserte i hvert sitt hjørne av rommet. Og hun dro i bryllup med sin bror.
Da kvelden falt på, gikk den unge kongen inn på rommet til sin søster: «Kjære søster, kom nå til bryllupssengen». «Ja, kjære bror», sa søsteren, «Bare vent litt så skal jeg ta av meg øreringene.» Kongen gikk ut av rommet.
Men i det samme kongen hadde lukket døren, så begynte de fire dukkene å synge som fugler.
«Koko, koko
Bror sin søster tar
vil de skal være ektepar.
Jord åpne seg vid,
søster synk nedi»
Jorden åpnet seg der hun sto, og hun begynte å synke nedover, til hun sto med knærne i jorden.
«Søster kom nå til bryllupssengen»
«Ja, kjære bror, bare vent, så jeg får tatt av meg armbåndet.»
«Koko, koko
Bror sin søster tar
vil de skal være ektepar.
Jord åpne seg vid,
søster synk nedi»
Jorden åpnet seg og søsteren sank til hun bare hadde hodet over.
«Søster kom nå til bryllupssengen»
«Ja, kjære bror, bare vent, så jeg får tatt av ring…..»
”Koko, koko
Jord åpne seg vid
Søster synk nedi.”
Jorden åpnet seg og slukte søsteren
Kongen han ropte igjen og igjen på sin søster, han sprang bort til døren. Han banket på døren, han rev døren opp. Men søsteren var ikke der, hun var som sunket i jorden. Det eneste tegn til liv var dukkene som sa:”Koko bror sin søster tar, vil de skal være ektepar.” Rasende tok broren dukkene og kastet de på bålet. Han fant ringen og kastet den på bålet også. I det samme var det som om skjellet falt fra øynene hans. Trolldommen var brutt. Han reiste fra by til by, han reiste fra rike til rike i håp om å finne sin søster og be henne om tilgivelse. Men hans søster var det ingen som hadde sett. Og han dro sørgmodig hjem.
I underverden vandret den unge prinsessen. Verden under så ut som verden over. Solen skinte og gresset var grønt. Men hun så ikke en fugl, hun så ikke et dyr. Hun så ikke et menneske så langt øyet kunne se. Hun gikk langt, hun gikk lengre enn langt til hun plutselig fikk se en hytte. Rundt hytta var det et gjerde laget menneskebein og hodeskaller. Hytta gikk rundt og rundt seg selv på to kylling bein.
Prinsessen løftet på en hodeskalle og åpnet porten i gjerdet. Hun gikk fram til hytta og ropte: ”Kjære hytte, kjære hytte. stå som før. Stå med dør mot meg.” Hytta stoppet, la seg ned og åpnet døren sin. Der inne satt det en ung jomfru og broderte med gulltråd på et broderi. Da jomfruen fikk se prinsessen, steg hun opp og ønsket henne hjertelig velkommen. «Mitt hjerte gleder seg over å se deg.», sa hun, «Men her kan du ikke være lenge. For jeg har en mor som liker mennesker, som mennesker liker poteter. Min mor er heks.» Prinsessen skalv da hun hørte de ordene, men hun hadde ikke noe sted å være. Så hun gikk inn i hytta og satte seg ved siden av jomfruen. Der satt de side om side og broderte med gull på et broderi.
Så gikk det en tid, det kan ha vært en lang tid det kan ha vært en kort tid, men tiden var inne. Jomfruen skapte prinsessen om til en nål. Hun satte nåla i en kost og kosten i et hjørne. I det samme begynte det å blåse utenfor. Det slamret i gjerdet og kyllingbena på hytta skalv. ”Ummm”, sa det da døra gikk opp. «Kjæreeee vakreee datteeeer, jeg luuukter mmmmeneskeblod.»
«Å kjære vakre mor, det kom noen forbipasserende, som kom innom for å drikke litt vann, så dro de sin vei.»
«Hm.. Neste gang har du å holde de her. For din mor er sulten. Og en sulten mor er ingen kjær mor hm», sa heksa. Så slo hun døra igjen, satte seg i morteren sin og fløy sin vei, for hun var sulten.
Så skapte jomfruen prinsessen om til sin rette skikkelse. De satt side om side og pratet og broderte med gulltråd på et broderi. Og når tiden var inne, skapte jomfruen prinsessen om til en nål, satte nåla i kosten og kosten i et hjørne. I det samme var moren der igjen. ”Ummm”, sa det da døra gikk opp. «Kjæreeee vakreee datteeeer, jeg luuukter mmmmeneskeblod.»
«Å kjære vakre mor, det kom noen gamlinger, jeg trodde de var for gamle for deg, så jeg lot dem gå sin vei.» «Hva?!? ’Jeg lot dem gå sin vei.. jeg lot dem gå sin vei.’ Neste gang er det blod for blod.», sa heksa. Så slo hun døra igjen, satte seg i morteren sin og fløy sin vei, for hun var sulten.
Jomfruen og prinsessen satt side om side og skyndte seg å gjøre ferdig broderiet, mens de planla hvordan de kunne rømme. De hadde knapt fått vekslet noen ord, og så sto heksa der.
”Åhhh, datter hva skuer mine øyne?” «Åh, mor denne jomfruen her, så vakker, så ung og så mør, har jeg spart for deg.», sa jomfruen.
Når prinsessen så heksa, så var det som hjertet sluttet å slå. For der sto Baba Yaga. Alkymisten, som ikke sparer på noe, men som skjærer til benet. Heksa med en nese som slo i taket, heksa med tenner av jern, og klør på hendene. Heksa med ben som bare var av skjelett.
Baba Yaga ba sin datter om å samle ved og fyre opp i ovnen, for nå skulle det stekes og spises. Hun fant fram en stor steikespade og så ba hun prinsessen om å sette seg på steikespaden. Så skjøv hun steikespaden nærmere og nærmere den varme ovnen. Men prinsessen delte bena, slik at et ben kom inn i ovnen og et annet over. Da dro Baba Yaga steikespaden ut igjen og ba henne om å sette seg riktig. Så begynte hun å skyve igjen, men denne gangen satte hun et ben inn i ovnen og et under. «Jeg tror så sannelig jentungen er dum, Fløtt deg,” sa Baba Yaga. Så satte Baba Yaga seg på steikespaden for å vise hvordan man skulle sitte. Hun strakte bena godt rett frem. Da var ikke jomfruen og prinsessen sene om å skyve Baba Yaga inn i ovnen og lukke døra godt igjen.
Så tok de en børste, en kam og det ferdige gullbroderiet, og løp derfra. De løp det forteste og beste de kunne. Baba Yaga slo ut ovnsdøren, krøp ut av ovnen og satte etter dem.
”Jeg ser dere nok, jeg ser dere nok,
jeg tar dere snart, jeg tar dere snart
to fine ferske steker”
Da tok jomfruen børsten og kastet den over skulderen. Og i det samme børsten traff bakken, så begynte den å gro. Den grodde i høyden og den grodde i lengden. den ble til et veldig buskas, med store torner. Baba Yaga satte ut klørne og gravde seg vei gjennom buskaset.
”Jeg ser dere nok, jeg ser dere nok,
jeg tar dere snart, jeg tar dere snart
to fine ferske steker”
Prinsessen tok kammen og kastet den over skulderen. I det samme den traff bakken, så satte den røtter og den vokste i høyden. Til en skog, hvor stammen sto så tett at ikke engang en flue kunne fly i mellom. Baba Yaga slipte jerntennene sine og gnagde seg vei gjennom skogen.
”Jeg ser dere nok, jeg ser dere nok,
jeg tar dere snart, jeg tar dere snart
to fine ferske steker”
Da tok jentene gullbroderiet og kastet det over skuldrene. I det samme det traff bakken, så bredte det seg ut. Det ble til et vidt og bredt hav, hvor flammene sto høyt. Det var et flammehav. Baba Yaga stoppet, så tok hun fart og hoppet. Men hun hoppet ikke høyt og hun hoppet ikke langt nok. Hun datt ned og brant opp.
Jentene så trette at de bare satte seg ned der de sto og der ble de sittende. Da det var godt en tid, jeg vet ikke om det var en lang eller kort tid, men tiden var inne, kom det en tjener gående. Han stoppet opp og stirret på de to som satt der. Han så fra den ene til den andre. De var like som to dråper vann. Ja, selv hvert hårstrå, hvert øyebryn la likt. Tjeneren sprang til sin herre og ropte: «Å herre, herre, det sitter to jomfruer i hagen din. Å herre de er helt like, ja selv hver øyenvippe ligger likt. Å herre, den ene må være din søster.» Da kongen hørte det, reiste han seg opp og fulgte tjeneren. Han så jomfruene og så at en av dem måtte være hans søster. Han ba dem opp til slottet. Men hvem av dem som var hans søster, det ville de ikke fortelle.
Kongen ba og han tagg, men de var like tause. Da kom tjeneren til sin herre og sa: ”Å herre, jeg ha en plan. Du skal ta en saue blære og fylle den med blod fra et lam. Denne blæra skal du legge under den ene armen og så skal du gå inn til jomfruene. Der kommer jeg og stikker deg med en kniv og du skal falle om som om du var død.” Kongen fulgte tjenerens råd. Han tok en saue blære som han fylte med blod. Denne la han under armen. Så gikk han inn der jomfruene satt. Mens han sto der, snek tjeneren seg inn på han og stakk han med en kniv. Blodet sprutet og kongen falt om.
Da sprang søsteren hans opp og bort til han. Hun tok hans hånd i sin, og han åpnet øynene og satte seg opp, like hel som før. Så giftet kongen seg med jomfruen og hans søster giftet seg med kongen fra naboriket. Så levde de lykkelig i alle sine dager.