Snart nærmer det seg et år for hans farvel i et rom på sykehuset. Det var varmt den dagen, lyset var kraftig. Utenfor var gresset irrgrønt. Den vonde følelsen er dette belegget du får på tunga når du blir kvalm. Jeg satt midt i en veiledning av en masterstudent da mobilen ringte med beskjed om at Daniel nærmet seg slutten. Det var uvirkelig fordi jeg kunne ikke og kan fortsatt ikke tro at det er sant. Skal vi virkelig aldri møtes igjen? Jeg er mor til en sønn mindre.
Så sint jeg var på drosjesjåføren som kjørte i en langsom ro uten tanke på det bankende hjerte jeg hadde i meg. I det jeg gikk ut av drosjen sa jeg: “Min sønn ligger faktisk der inne og dør.” Hva vedgikk det vel sjåføren. Fra meg var det kanskje ment som en slags unnskyldning for mitt manglende engasjement for stemmen på P4. Hvorfor hører ikke drosjesjåfører på NRK? Så lurer jeg på om jeg kanskje kverner på det samme om og om igjen. En nistrist vise om han som gikk bort, en låt som ikke finner en rytme, men som likevel spilles på repeat (jeg hater å måtte bruke engelske ord, men nå kom jeg ikke på noe bedre) et øresus, en plagsom indre stemme.
Det er nå den tunge sorgen kommer for nå har den funnet sin ensomhet. Andres ord og tanker finner ikke sin trøst hos meg for de har mistet sin aktualitet.