En ny dag er et vondt skritt bort fra det som var

Tusen takk for alle gode ord her og der og blomster levert på døra. En dag sender jeg dere en mer personlig takknemlighet enn disse ordene på en blogg. Å skrive her, er for meg den beste måten å kommunisere på. Å sette skriftlige ord på den dype avgrunnen som sorg er, er lettere enn å snakke, for meg. Du går i dialog med deg selv først og fremst.

Daniel skrev dagbok helt til det siste. De som ønsket skulle få lese den. På de siste sidene er håndskriften nesten uleselig fordi han skalv slik på hånda. Når kreften sprer seg til hjernen er det som om funksjonene blir slått av en etter en. Men det som var Daniel ble værende, det som dannet han som menneske. Jeg vet ikke om det er til det er verre eller bedre, for han var klar over at hans siste timer var kommet, likevel uttrykte han ingen frykt. Det bekreftet det han skrev i sin dagbok, han fryktet ikke døden for han hadde ingen tro. Hans siste hele setning var en kjærlighetserklæring til Alexandra. Da en av hans aller beste venner satt ved hans side og kommenterte morfinen, kom det et spøkefullt glimt i hans ansikt.

Det er helt stille ute. Det blir en vanskelig dag. Det er ingenting der ute som kan avlede tankene. Alex skal komme og vi skal se på hans testamente. Daniel var opptatt av detaljer, så alt av verdi for han er fordelt til de han mente ville ha glede av det, blant venner og familie. Så skal vi arbeide med minnesiden slik at den kan sendes ut.