Når jeg ringte han, hadde jeg ikke mye å snakke med han om, for han svarte ikke i lange oppfølgende spørsmål. Det var mer som korte stavelser som bekreftet et nærvær. Bortsett fra det siste året, da kunne det bli en setning eller to mer. Men ringt han, bare for å høre hans stemme. Hans rolige stemme som bryr seg. Men også en uro. Når han ringte meg, var det alltid dårlig nytt. Det har skapt en uro når noen i familien ringer, jeg venter på neste dårlige nyhet.
Jeg skulle så gjerne ha ringt han. Hans navn ligger fortsatt i telefonen, jeg har ikke turt å prøve det. Redd for å høre en telefonisk stemme som forteller at abonnementet ikke lenger finnes. Det vet jeg jo, men av og til kan man innbille seg at alt er som ”det var en gang”.
Det hendte han ringte uten å ville det. Mobilen i lomma, en bevegelse på en tast og mobilen ringer ufrivillig. Jeg kunne høre han vandre i den andre enden, sannsynligvis mot T banen for å komme seg på jobb. Olabuksa gnisset mot mikrofonen.
Så ser jeg han stå på toppen av trappen. Den lange trappen opp mot Enerhaugen. Jeg husket ikke veien til deres leilighet, Alexandras og hans. Han var kommet ut for å møte oss. Han var kledd i en topplue. Han frøs. Han var blek og matt og buksa hang slapt rundt han. Han smilte matt av min klaging over de uendelige trappetrinnene mot toppen. Han gikk langsomt som om han fløt litt ustødig i lufta. Jeg drømte om at han snart skulle bli seg selv igjen.
Jeg savner han så uendelig bortenfor.