For meg er det en utenkelig tanke å måtte leve livet sammen med andre (bortsett fra barn). Men er det så forkastelig da? Sosialt oppfattes det som et problem å ikke basere livet sitt på at man er to voksne som holder sammen. Det er jo et problem ved borddekkingen som et symbol på noe større. Samfunnet legger opp til at du skal være mer enn en. Spesielt om du er kvinne, ligger det over et skyggetante stempel.
Mye av fellesskapskulturen har sitt utspring i storfamilier, noe har i et morderne samfunn blitt erstattet av nye strukturer som venner, men det er opp til en viss alder hvor man stifter familier og omgås andre familier. Det ligger en småborgerlighet over det, tenker jeg foraktelig her jeg sitter. Man skal ha et par barn, et hus, en hytte, en hund og en ferietur i året, dette stresser man i sin tosomhet mot å oppnå.
Jeg har aldri drømt om å være hvit brud, jeg hadde en gang en nær forlovelse opplevelse til skrekk og gru. Jeg kan ikke tenke meg å leve sammen med andre og for øyeblikket kan jeg ikke tenke meg å være sammen med noen i det hele tatt. Så får jeg heller tåle å ikke bli bedt i selskap. Men jeg kan ikke fatte og begripe at single mennesker på liv og død søker å finne noen, og legger et stort begjær i dette. Så stort at man tyr til egne apper.
Ulempen er at man legger all sin vilje i å bevise verden at man kan klare seg alene, det er en vanære å få hjelp av noen (bortsett fra de gangen man må krype til korset og be om barnevakt). Så arbeider man da dobbelt opp for å erstatte den parten som kunne vært der.
Det kan være at jeg en gang endrer meg, når jeg brått oppdager at jeg ikke har noen barn hjemme lenger (gud som jeg ser fram mot det) og kan tåle å klemme på noen andre. Akkurat nå har jeg bikkja.