For snart et nøyaktig år siden, ettermiddagen den 3. mai, var vi i Daniels og Alexandras leilighet for å feire Daniels 30 års dag. Vi insisterte på håpet, ga gaver som han aldri skulle få brukt. Vi lot som om døden var oss uvedkommende. Senere var det overraskelsesfest med venner fra Nederland, Romania og Polen, arrangert av Alexandra. Daniels siste melding på facebook 8. mai 2016 var: “The last birthday was also the best <3 Feeling blessed for all the wonderful things I've experienced :)”. Tre dager senere døde Daniel.
Men tilbake til den tredje mai, det var sjokoladekake og vafler og så presset vi oss ned i sofaen for å bla igjennom et fotoalbum. Ja, kanskje for å mimre, men allermest for å gjøre Alexandra kjent med Daniels barndom og familie. Eller var det fordi vi likevel visste at vi aldri mer skulle le av de samme erfaringene som gjorde når vi pleide å møtes. For når noen forsvinner, så er det litt mindre å le av.
Daniel fortalte meg om meg om ”det grusomme” bryllupet han var invitert i. Ikke fikk han ta med Alexandre og så ble han plassert ved er bort med pensjonister. Andre venner fikk plasser ved jevnaldrende, men hvorfor han ble plassert sammen med en helt annen generasjon var en humørfylt fundering vi aldri kunne få svar på. Men jeg hadde en langt verre opplevelse. Jeg var nemlig en gang invitert i et bryllup og måtte kle meg ut som en serverende narr. Tenk å bli invitert i et bryllup og ende opp som servitør og i tillegg kledd ut som en narr. Daniels skuldre ristet, det gjorde de når han lo.
I dag ville Daniel ha blitt 31 år. Vi ville nok ikke ha feiret sammen, men jeg ville ha godt ut og prøvd febrilsk å finne en passende gave til en voksen mann. Det skulle jeg med glede ha gjort.[/et_pb_text][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]
