Jeg rakk aldri toget, fordi drosjen som skulle kjøre meg, passasjeren i min mage og min bagasje kom ikke. Jeg måtte vente på neste tog. Et tog jeg ikke hadde soveplass på, men en kupeplass fikk jeg. Toget skulle frakte meg fra Paris, via København og til Fredrikstad. En uendelig lang togreise, men det spilte ingen rolle. Jeg gruet meg uansett til å komme til Norge. Jeg var gravid og visste at det ikke ville være en spesiell velkommen nyhet der hjemme. En framtid som alenemor ville knuse alle forhåpninger som lå i meg og min framtid. I dag kan en alenemor fint ta en utdannelse, men den gangen var alenemor ensbetydende med trygd og en byrde for samfunnet. Venninner skulle gråte og besteforeldre skulle anklage meg for å være så løssluppen. Jeg kom fra en familie hvor en høyere utdannelse var en illusjon og nå som jeg var gravid ville det styrke den illusjonen. Jeg klarte meg, så la meg gå tilbake til dagen i februar.
I kupeen traff jeg Herta, en svensk dame med et tysk navn. En svensk, sterk og solbrun kvinne som kunne fortelle om et sprekt liv og som gledet seg til å komme hjem til Sverige. Hun var elegant kledd i 1980 talls mote og var så inderlig full av optimisme etter å komme hjem til ”du gamla, du fria” Sverige. Hun måtte bytte tog i København, mens jeg kunne bli sittende på toget fram til Norge.
I København ja, det var uro. En spenning lå i lufta da toget kjørte inn på stasjonen. Vi kikket ut av vinduet og politi var å se overalt. Vi stusset litt, men hun tok kofferten og farvel og forlot toget. Jeg kom aldri til å se henne igjen. Kun et foto er det jeg har av henne. Politiet gikk igjennom toget.
Så kom nyheten. Den svenske statsministeren Olof Palme var skutt og drept.
Fortsatt den dag i dag er mordet på den svenske statsministeren et mysterium. Men jeg vet ihvertfall hvor jeg var.