På en gård oppe i en av bygdene var de rent ille plaget av troll. Verst var det om jul, for da holdt utyskene sånt et syndig spetakkel, at det ikke var til å holde ut for kristent folk, og da måtte gårdsfolkene passe på å komme seg unda i rett tid. De dro gjerne ned på en av grannegårdene og tok opphold der til jula var over. Da først var det råd å flytte tilbake igjen.
Så var det et år at to av karene bestemte seg for å få slutt på skrømtet, og da jula kom, krøp de opp på loftsbjelkene og gjemte seg der med hver sin børse. Da de hadde ligget og ventet både lenge og vel, hørte de plutselig bulder og bråk utenfor, og før de fikk sukk for seg, kom det veltende inn en flokk skapninger så stygge og så fæle at en skulle aldri ha sett maken. Hele stua fyllte de, og skrek og hujet gjorde de så det var vondt å høre på.
Langbordet stod dekket med all slags god mat, og trollpakket lot seg ikke by to ganger. Selve biksen hadde bare en eneste tann, men den var så lang og så spiss som en syl, og så ivrig og glupsk var han, at han hugg den fast langt nede i bare bordet. Og så var det eting og drikking uten like en lang stund helt til det plutselig var en av dem som sa: «Jeg synes det lukter kristenmanns blod her, jeg.» I det samme passet guttene på å fyre av børsene, og trollene ble så vettskremte at de huestupe for ut gjennom døra. For sånt et smell hadde de nok aldri i sine levedager hørt.
Men etter den jula slapp de å flykte for trollene der på gården.

Samler:
K. Weel Engebretsen og Erling Johansen

Comments

comments