Det var en gang en mann som hadde en gås, en vær og en hest og disse dyrene drev han ut i marka. Best som de gikk der, kom det en rev til dem og sa at nå kunne han være gjeteren deres. ”Vil dere følge meg, så skal jeg føre dere til en sted hvor det er et godt beite,” sa han. De ville gjerne har noe å ete og de fulgte reven.
De kom til en li og der var det gildt med mat. Reven satte seg og holdt et godt øye med dyrene mens de åt og han lot dem få metta si. Da det hadde gått en stund, gikk reven til gåsa og ga seg til å småprate med henne. Det er nok av mat her, mente han, men til han var det ingenting og han var nå sulten. Kanskje han kunne ta en bit av henne. Jo, det var vel en råd for det mente gåsa; men hun måtte ut i vannet og vaske seg først, for hun var så skitten. Så gikk hun til vannet og la på svøm og hun kom ikke til land igjen.
Da visste ikke reven annen råd enn at han gikk til væren. Han jamret seg over at han var sulten og han spurte om han ikke kunne ta seg et mål mat av væren, så mye at han ikke var fastende. Jo, det var vel råd med det, mente væren, men da måtte han begynne framme. Reven gikk til hodet til væren, men i det samme stanget væren til han med de store hornene sine, så reven trillet bortover marken.
Nå måtte reven friste hos hesten. Han spurte hesten likeens, om han fikk ta et mål måt av han, så han slapp å sulte, mens de gikk mette. Selvfølgelig skulle reven få det. Men han måtte forsyne seg bak. Reven gikk bak hesten og skulle ta en bit, men hesten spente til han så han rullet bortover vollen og der ble han liggende med alle føttene i været. Han sultet aldri mer.