Fortellingen ble skrevet ned i 1918 og det var Ingebjørg H. Lilletun som var informanten til fortellingen.

Løven var dyrenes konge. Nå var kongen blitt så dårlig at de regnet med at han ville dø. Det var ingen som kjente til noe råd som kunne hjelpe kongen. Da var det avgjort at alle dyrene skulle samles og holde vake for kongen og be for han. Alle dyrene kom, bortsett fra reven. Han var blitt heftet på veien, han hadde noe ugjort med noen høner i en hønsegård ble det sagt. De andre dyrene syntes det var ille at reven ikke kom. «Det skulle vært dødsstraff for slikt!», sa ulven, han og reven var ikke spesielt gode venner. De andre var enige, de ble sams om at de skulle drepe reven når han kom. I det samme kom reven, alle dyrene reiste seg og ville ta han. «Bi nå litt. La meg få forklare meg først!», sa reven. Ja, det fikk han. «Her kommer alle sammen og vet ikke hva de skal gjøre for kongen. Jeg har vært og forhørt meg, jeg fikk vite fra en doktor som sa at vi skulle ta en ulv så fort det var mulig og rive skinnet av han og tulle det rundt kongen, mens det ennå var varmt.» Dette ville ikke ulven være med på. «Ta forræderen», ropte reven, «han holder seg for god for kongen.» Alle dyrene løp på ulven og gjorde ende på han. De tok skinnet og tullet det rundt løven. Og du skal vite at han ble bra igjen.