Jeg vil fortelle om en bestemt hendelse, som i dag kan framstå som en slags initiering, et rituale, en overgang fra å være novise til å akseptere seg selv som forteller, som kunstner, eller hva nå man definerer seg som. Det var en innvielse på et slags indre nivå eller en mer uformell ritualisering.

Flere fortellere kjenner til den jødiske fortellingen med utgangspunkt i rabbineren Baal Shem Tov. Her kort fortalt: Rett før han dør, beordrer han en av sine disipler til å bli en forteller og reise rundt og fortelle de 100 fortellingene som finnes om Baal Shem Tov og en dag ville han bli rik. Rabbiner Jacob var heller skuffet over denne oppgaven, men hadde ikke noe annet valg enn å følge rabbinerens ord. Rabbiner Jacob reiste rundt og fortalte fortellingene, og tjente akkurat nok til å leve av det. En dag fikk han høre om en rik mann langt i det fjerne som betalte godt for enhver fortelling som handlet om Baal Shem Tov. Rabbineren dro av sted, trodde at han nå ville gjøre sin lykke. Han kunne 100 fortellinger og om han fikk en mynt for hver fortelling, hadde han tjent nok for en lang stund. Men da han kom fram, og skulle fortelle den rike fortellinger, kom han ikke på en eneste fortelling. Uansett hva han prøvde, så var det som om han var født den dagen – han kom ikke på noe. Rabbiner Jacob hadde ikke noe annet valg enn å reise derfra, men i det han dro fra stedet, kom han på en hendelse. Ikke en av de 100 fortellingene, men noe han selv hadde opplevd. Så han reiste tilbake til den rike og begynte sin fortelling om da Baal Shem Tov og noen av hans disipler hadde vært ute og reist. Dette var like etter sabbaten og rett før den kristne påsken. De kom til en stor by, og banket på et stort hus. De fikk komme inn der, det var forbudt for jøder å bevege seg ut på den tiden av dagen. Baal Shem Tov beordret at biskopen måtte hentes, de måtte ha en samtale. Biskopen kom og han og Baal Shem Tov oppholdt seg i enerom lenge. Etter at biskopen hadde dratt, måtte Baal Shem Tov og hans disipler også dra i all hast. Rabbiner Jacob avsluttet fortellingen med å si: Jeg vet ikke hva som skjedde med biskopen eller hva dette handlet om. Da rabbineren hadde fortalt fortellingen, fikk han se at den rike gråt. Jeg vet at den fortellingen er sann, sa den rike, for jeg var biskopen. Jeg var engang jøde, men konverterte til kristendommen og Baal Shem Tov fortale meg at jeg ville bli tilgitt den dagen det kom noen som kunne fortelle meg den fortellingen.

Denne historien peker på noe, som jeg tror kan oppleves som en innvielse – fortellingen din handler om lytteren. Du er altså i ett med konteksten, eller det er nesten som om du ikke er tilstede i den forstand at ”jeget” er borte og fortellingen har overtatt. Kanskje den første gangen du opplever dette kan det framstå som en slags innvielse. Det å overgi seg til en sammenheng får da en hellighet over seg.

Min følelse av innvielse, handler ikke direkte om en fortelling, men heller om en sammenheng. Hva gjorde en regnskog på et herretoalett? Det kan ha vært sommeren 1998 eller var det allerede 1997? Det var Ljungby berättarfestival, stemningen på det lille stedet var høy (det har den vel alltid vært), men folk forsvant tidlig og vi var en liten gjeng som var igjen. Jeg husker ikke helt hvem som var der, jeg vet at jeg var eneste kvinne og en novise i faget, og at Ulf Ärnström og Mats Rehman var med. Jeg hadde jo den dypeste respekt for dem. Så i mangel av noe annet, gikk vi ned på herretoalettet, hvorfor valgte vi et toalett? Jeg vet ikke, kanskje det var det eneste stedet som fortsatt var åpent. Eller var det fordi lyden var så god der? Vi trådte helt inn i fortellingen, Ulf fortalte om regnskog, og vi andre dro i gang med lydbilder i form av å trekke i snorer, skru på kraner og så videre. Jeg husker dessverre heller ikke hva som ble fortalt, men jeg glemmer ikke følelsen av å være en del av noe og en erkjennelse av at dette ville jeg være med på, for alltid.

Comments

comments