For lenge siden, når verden var ny, fantes det ikke noe mørke. Den mektige hadde skapt solen til å skinne om dagen, og månen til å skinne klart om nettene. Verden badet i lys. Alle kunne alltid se klart. Skogene, jungelen var fylt med liv, lyder og fester hele dagen og natten igjennom.
En dag så den mektige ned på jorden og han fant ut at det trengtes litt ro og fred i verden. Han ville bringe mørke inn, og han så seg om etter en budbringer som kunne frakte mørke av sted for han. Etter å ha studert nøye hver eneste skapning, bestemte den mektige at flaggermusen skulle være budbringeren. For en flaggermus kunne fly fort.
Når flaggermus hørte at han ble ropt på, fløy han så fort som lynet for å være raskt fremme hos den mektige. Da flaggermusen omsider kom fram, ga den mektige han en stor tildekket kurv. «Denne inneholder en spesiell gave til jorden og verden,» sa han. «Hva er det?» spurte flaggermusen, for han var en nysgjerrig skapning. «Mørke», svarte den mektige, «Med denne gaven vil verden forandre seg, og mine skapninger vil få sove i fred. Lytt nå nøye, flaggermus. Du må følge nøyaktig det jeg ber deg om, for at alt skal gå som jeg har planlagt.” «Selvfølgelig, jeg vil ikke gjøre noe som kan ødelegge dine planer. Jeg er lutter øre.» «Bring kurven til månen, men sørg for at du ikke løfter på lokket, for hvis du gjør det kan mørket rømme». «Og hva skal månen gjøre med kurven?», spurte flaggermusen. Han kunne ikke holde seg, for han ønsket å vite alt. Men den mektige ønsket ikke å fortelle alt. «Alt du skal sørge for, er at månen får min gave», forklarte han tålmodig, «Si til månen at jeg kommer senere for å forklare hva som skal gjøres. » «Jeg skal passe på kurven som om det var mitt liv», lovet flaggermusen, og med de ordene satte han kurven på ryggen sin og begynte sin reise mot månen.
Reisen var lang og vanskelig. Ettersom han reiste, begynte han å bli trett og sulten. Når han så fremfor seg, så han at han hadde mange mil igjen å reise, og han sa til seg selv: «Det kan da ikke skade å stoppe litt. Jeg er så sulten.» Han fløy litt lenger, men igjen begynte han å tenke på mat. Han kunne ikke tenke på noe annet, «Jeg er sikker på at den mektige ville ikke ha noe i mot at jeg stopper og tar meg en matbit,» sa han til seg selv. «Han sa jeg skulle bringe kurven, men han sa ikke noe om at jeg ikke kunne stoppe underveis.» Og med dette stoppet flaggermusen for å ta seg en hvil. Han søkte etter et sted å sette fra seg kurven, og han fant en åstopp. Han satte forsiktig kurven ned. «Jeg finner lett igjen kurven når jeg kommer tilbake, så den går ikke tapt», sa han og fløy avsted for å finne noe å spise.
Mens han var borte kom det tilfeldigvis noen dyr til åstoppen, og når de fikk øye på kurven, stoppet de opp for å studere den nøyere. «Det må være mat i den vakre kurven», sa haren og hans følehorn vibrerte av spenning. «Det ville jo være synd om den maten ikke skulle brukes», sa kameleonen. «En virkelig stor skam», var edderkoppen enig i. «Hvorfor tar vi ikke kikk ned i?», sa antilopen, «Vi kan ta en liten smakebit hver». De andre dyrene var enige i dette. Haren strakte seg frem for å løfte litt på lokket.
I det samme han løftet på et hjørne kom flaggermusen flyende. «Vent!», skrek han. Men det var for sent. Mørket for ut av kurven, og de andre dyrene, slått av dette plutselige mørket som omga dem, la seg ned og sovnet. Flaggermusen var forferdet, «Jeg må fange mørket», skrek han. Nervøst fløy han rundt, hit og dit, opp og ned, rundt og rundt, mens han prøvde å fange mørket igjen.
Siden den dagen, med engang mørket legger seg, begynner flaggermusen å fly omkring, mens han prøver å fange mørket og putte det tilbake i kurven, slik at han omsider kan få levert det til månen. Men han får det aldri til. Hele natten igjennom jakter han, i alle retninger, og når dagslyset kommer, er han utslitt etter jakten. Og først da sovner han.