Det var syv kvinner som ville reise ut og se hvordan det sto til i verden. De reiste ut og vandret i den retningen deres neser pekte. Det vil si at de gikk rett fram, over steiner og diker og ikke på veier som vi normale ville ha gjort.
Det var også slik de kom til en åker med lin. Blomstene blomstret i blått og en liten vind for igjennom enga. Dette var noe kvinnene ikke hadde sett før. De tenkte og undret seg på hva dette kunne være. Det var stort, det var blått og bølget i vinden. Selvfølgelig, det måtte være havet. Nå måtte de svømme.
Etter å ha kravlet og krabbet en god stund, nådde de den andre siden av enga. Da kom de på at det alltid var en mulighet for å drukne i havet. Kanskje en av dem hadde druknet mens de svømte?
De så på hverandre, men kunne ikke se om det manglet noen. Men man kunne aldri være sikker. Det eneste rette var å telle. De visste at de hadde vært syv da de reiste fra landsbyen. Den ene kvinnen stilte de andre på en rekke og begynte å telle dem. 1, 2, 3, 4, 5 og 6. Seks var en mindre enn syv. Da var det en som skjønte at den som telte ikke hadde talt med seg selv. Det var selvfølgelig problemet. Så denne som forsto dette, telte de andre, slik at den første kom med og kom til seks. Heller ikke hun telte med seg selv, men nå var de sikre på at det var en som manglet. En hadde druknet.
Matti kom gående forbi. Matti var som deg og meg, han var ikke fra Bemböle. Han så de sørgende kvinnene sitte der og da han kom fortalte de om det som hadde skjedd. Matti så at de var syv kvinner. Han trengte å bevise det for dem.
Matti ba dem finne fram en smørboks. Dette ble gjort, så ba han dem om å stikke nesa si ned i det myke smøret, en om gangen. Dette vil bli et merket i smøret og når alle hadde dyppet nesen ned, kunne de telle merkene. Kvinnene gjorde dette, men en av dem dyppet sin nese ned i et hull som allerede var laget av en annen kvinne. Og da de talte var det fortsatt seks. Kvinnene sukket over tapet av sin druknede venn.
Matti hadde en ny ide. Han så en fersk kuruke ligge like ved. Han kvinnene om stikke nesa ned i den og så telle merkene. Kanskje smørboksen hadde vært for liten? Kvinnene gjorde som Matti sa. Men da den siste kvinnen dyppet nesa ned, dyppet hun også ned sin spisse hake i kuruka. Og når de nå talte merkene, fant de ut at de var åtte stykker.
Da ble kvinnene fra Bemböle lykkelige. Ingen hadde druknet og ikke bare det, en til hadde slått følge med dem på veien. De takket Matti for hans hjelp og fortsatte sin reise for å oppdage verden.