I en tid samlet alle dyrene seg for de skulle inn og hilsen på kongen. Da de hadde samlet seg i kongsgården, holdt de råd om hvem som skulle gå inn først, for de fikk ikke gå inn mer enn en ad gangen. Reven foreslo at bjørnen skulle gjøre det, for han var jo den mest fornemste av dem alle, så han var jo selvskreven. «Løven vil heller ikke ha det annerledes.», sa han. De andre forsto at reven hadde så inderlig rett og selv bjørnen var enig i dette. En gammel bukk som var tilstede, sa ikke et ord. Han flirte, men det så ikke de andre for han hadde et så urimelig stort skjegg.
Så tuslet bjørnen avgårde. For hvert skritt han tok, sto støvskyen rundt han. Vel inne i hallen hos løven, hilste han ikke ærbødig slik man skulle gjøre mot kongen. Istedet ble han stående og glo seg rundt omkring, og snuste og snøftet. «Uff, for et grisehus,» sa bjørnen, «Her var det stygt. Og stygg unge har du og!» Løven ble krutteitrende sint og fløy på bjørnen med det samme og rev han opp I maska så en nesten ikke kunne kjenne han igjen. Bjørnen var glad da han maktet å komme seg ut. Sårene leget med tiden, men nærsynt har han vært siden og han er det den dag i dag.
Da de andre dyrene så hvor grøtelig bjørnen var da han kom ut, turde ingen å gå inn etter. De ba reven gå. Reven unnskyldte seg og sa han var så plaget av gikt. «Dere mp gå en av dere», sa han. «Det er jo en skam om vi ikke går inn, nå da han vet at vi alle er her.», sa han. Men ingen turde. «Kan du ikke prøve allikevel», ba de reven. «Du har jo alltid vært så klok!» Reven så seg rundt med halvåpne øyne og slo langsomt med rumpa. «Dere vet, gode venner, at det er allment at man sparer de som lider, for morgendagens skyld, men siden dere insisterer, så får jeg gå.» Bukken snudde seg og dro på fliret, men de andre la ikke merke til det. Så luntet reven avsted og de andre var særdeles lettet. Reven gikk forsiktig inn til løven, hilste, bukket og skrapet, og bukket enda mange ganger. «Ånei, å nei, hvor hvitt og rent det er her, hvor inderlig godt det lukter her”, sa han, lukket øynene og smasket og smisket. «Ånei, å nei, se så fine barn»; sa han og lo og slo med halen. Løven sprang etter et stort kjøttlår og ga det til reven. Da reven kom ut, var han høytidelig og alvorlig å se til. «Dette var det største vågespill noen av oss har vært i», sa han. «Men nå har jeg hilst fra dere, og berget æren og velferden til dere alle. Så nå trenger ingen andre å gå inn.» Sauen og en rekke andre takket reven og lot takksigelser falle ned på reven. Reven sto der og tiet en kort stund mens han så seg omkring. «Hadde dette enda vært I mine ungdomsdager, da jeg jaktet vilt, ville det ikke vært noe problem for meg å bære hjem denne maten til sulten kone og sultne unger så de fikk seg spise.», sa reven, mens han lukket øynene og slo med halen. De andre dyrene syntes synd på reven og sa at det var det minste de kunne gjøre for alt det han hadde gjort for dem, de skulle bære hjem hans mat. Bjørnen, som var sterkest til å bære kjøtt, var så skadet i øynene at han så ikke veien skikkelig og hadde mer enn nok med seg selv. Sauen ville gjerne prøve å bære det store kjøttbeinet, men børen var altfor tung for han. Hverken haren eller ekornet maktet å løfte eller røre beinet. Da ba de bukken om å prøve. Han la hodet på skakke og så opp: ”Det er vel ikke fritt for at gikta kjennes hos meg også”, sa han, «Og så snart jeg kommer bort til kyr og fe og de kjenner lukten av kjøtt blir de helt gale. Nei, da er ulven den rette karen til å bære», sa han. Alle syntes dette var klokt sagt og undret seg over hvorfor de ikke hadde kommet på dette før. Reven var helt enig og sa at ulven var nok den beste til å bære det. Ulven hadde ikke noe imot dette, han tok kjøttbeinet og la i vei, og katten fulgte han. De andre dyrene fulgte så med reven.
Ulven som bar på den tunge børa gikk sine egne veier og tok den tiden han syntes det passet han. Da de andre kom hjem til reven, hadde ennå ikke ulven kommet. Etter en god stund fikk de se han I skogskanten, og like etter han tuslet katten. Da ulven kom fram, la han beinet framfor reven. Reven sto der med lang nese, kjøttbeinet var bein igjen, ikke en eneste slintre var igjen. Bukken la hodet på skakke og så til værs og sa til seg selv: ”Enhver er sin egen herre.”
Da det var slik at bare bjørnen og reven hadde vært inne hos løven, gikk løven ut for å se, han hadde ventet flere. Han så seg omkring og fikk øye på ørnen, kongen over alle fugler, som satt I toppen av et høyt tre. «Har du sett undersåttene mine?», spurte løven. «Ja, de har jeg sett», svarte ørnen. «Hva syns du om dem?» ville løven vite. «Jeg likte dem alle godt», sa ørnen, «bortsett fra den karen med rød pels og hvit dusk på halen. Den er en luring som man skal holde et øye med.» Løven forsto hva han mente og gikk inn. Ørnen lettet og fløy sin vei, høyt til værs og seilte i store sirkler, høyere og høyere til han så hele landet.