Kilden til fortellingen er ANDREW LANG’S FAIRY BOOKS The Crimson Fairy Book (1903).

Det var en gang en mann som het Abu Nowas og han var en av sultanens favoritt narrer. Sultanen hadde sitt palass i den byen hvor Abu Nowas bodde.

En dag kom Abu Nowas gråtende til sultanen og fortalte: ”Min kone er død”. ”Dette er virkelige dårlige nyheter”, sa sultanen; ”Jeg skal sørge for at du får en ny kone.” Han ba sin vesir om å hente sultanens kone. Da hun kom fortalte sultanen at den stakkars Abu Nowas hadde mistet sin kone. ”Da må finne en ny kone til han”, sa hun. ”Jeg vet om en kvinne som vil være perfekt”. Hun klappet med sine hender og straks kom en tjenestepike og stilte seg framfor sultanens kone. ”Jeg har en passende mann til deg,” sa hun. ”Hvem er det?”, ville tjenestepiken vite. ”Abu Nowas, narren.” ”Han får duge”, sa hun da og Abu Nowas var ikke den som sa nei. Bryllup ble arrangert. Sultanens kone kledde bruden opp i de aller vakreste klær og sultanen sørget for at Abu Nowas tok seg godt ut og i tillegg ga han paret 1000 gullmynter og myke tepper de kunne ha i sitt hjem.

Abu Nowas førte sin kone hjem og i lang tid var de lykkelige og de brukte gullmyntene til det som passet dem uten at de tenkte på hva som ville skje når myntene tok slutt. Og en dag gjorde de det. Da måtte ekteparet begynne å selge sine vakre ting og dette levde de av til de ikke eide noe som helst bortsett fra det de gikk i og et laken de kunne bruke til dekke. ”Vi har brukt opp vår formue”, sa Abu Nowas, ”hva skal vi gjøre nå? Jeg tør ikke å gå til sultanen for å fortelle dette, han vil be tjenerne om å kaste meg på dør. Du kan reise, kjære kone, du kaste deg for hans kones føtter og gråte og kanskje hun vil hjelpe oss.” ”Det er nok best at du går,” sa kona, ”Jeg vet ikke hva jeg skal si.” ”Vel, så får det skje,” sa Abu Nowas, ”Jeg vil oppsøke sultanen og gråtkvalt fortelle han at min kone er død og at jeg ikke har penger til begravelse. Når han hører dette vil han kanskje gi oss noe.” Dette var de vel forlikte over og så dro Abu Nowas til sultanen.

Sultanen satt i sin sal da Abu Nowas kom, tårer rant nedover hans kinn for han hadde gnidd litt pepper inn i dem. Det var smertefullt og han kunne knapt se så han sjanglet inn og alle der inne lurte på hva som var galt med han. ”Abu Nowas! Hva har skjedd?”, utbrøt sultanen. ”Ærede sultan, min kone er død”; gråt sultanen. ”Vi skal alle dø”, sa sultanen; det var ikke dette svaret Abu Nowas hadde håpet på. ”Sant, sant, kjære sultan. Men jeg har ikke noe å svøpe henne i eller penger til å begrave henne.” ”Gi han hundre gullmynter”, sa sultanten til vesiren. Da pengene var talt opp, bukket Abu Nowas dypt og forlot salen, tårene strømmet fortsatt, men hjertet var fylt med glede.

Hans kone, som hadde ventet utålmodig, tok han imot og spurte: ”Fikk du noe?” ”Ja, hundre mynter”; sa han, ”men det vil ikke vare lenge. Nå vil jeg at du skal ta på deg sørgeklær og dra til hans kone og fortelle at din mann er død og at du ikke har noen penger til begravelse.” Kona gikk med på dette og det gikk som planlagt. Sultanens kone sa: ”Triste nyheter, din mann har tjent oss lenge og vel og trofast og du må sørge for at han får en begravelse han verdig.” Så hun ga kona tohundre gullmynter. Kona kysset hennes føtter og hastet lykkelig hjem. De brukte god tid på å planlegge hvordan de skulle bruke pengene, men Aubu Nowas var forutseende og de planla hva de skulle gjøre den nærmeste tiden. For som du vil se, fortellingen slutter ikke her.

Den kvelden da sultanen gikk til sine kone, kom hun han i møte og sa: ”Stakkars Abu Nowas er død.” ”He, nei, der tar du nok feil. Det er ikke Abu Nowas som er død, men hans kone!”, sa sultanen. ”Der tar du feil. Hans kone kom selv og fortalte meg det for bare noen få timer siden. Jeg ga henne penger til begravelse.” ”Du drømmer”, utbrøt sultanen. ”Denne dagen, like etter middag, kom Abu Nowas gråtende og fortalte at hans kone var død. Og han hadde ikke penger til hennes begravelse.” Slik holdt de på og den ene kunne ikke høre på den andre. Tilslutt sendte sultanen bud på en vokter og ga denne om å umiddelbart gå til Abu Nowas hus for å se om det var mannen eller kona som var gått bort.

Abu Nowas satt sammen med sine kone bak et tildekke vindu og så gjennom et hull opp på gaten og da han fikk se en mann komme gående. Abu Nowas reiste seg raskt opp og sa: ”Det er sultanens vokter. Han har blitt sendt hit for å sjekke hva som er sant. Legg deg på sengen og lat som du er død.” Det gjorde kona straks og Abu Nowas la lakenet over henne slik at det så ut som om det var et lik som lå der.

Hun hadde knapt fått lagt seg ned før døren ble åpnet og vokteren kom inn: ”Hva har skjedd?”; spurte han. ”Min vakre kone”, svarte Abu Nowas og nikket mot sengen. Der så vokteren at det lå en kropp under et laken. ”Vi skal alle dø”, sa han og reiste tilbake til sultanen. Der fortalte han hva som hadde skjedd. Men sultanens kone ville ikke tro det og kalte på en tjenerinne som straks skulle dra til Abu Nowas hus for å sjekke hvem som faktisk var død. ”Våg ikke å si noe annet enn sannhetene”, sa hun, ”ellers vil det gå deg riktig ille!”

Abu Nowas var på vakt og fikk øye på henne. ”Nå er det min tur til å spille død”, sa han. ”Skynd deg å spre lakenet over meg.” Da tjenerinnen kom, gråt kona og skrek: ”Min mann er død”. Tjenerinnen trakk lakenet tilside og så en stiv og tilsynelatende død Abu Nowas likke der. Forsiktig la hun lakenet på plass og dro til palasset.

”Hva fant du ut?”, spurte sultanen. ”Min herre”, svarte hun, ”det er mannen som er død.” ”Men han var jo her for ikke så lenge siden”, sa sultanen sint, ”Jeg kommer ikke til å få sove før jeg finner ut av dette selv. Hent en vogn”, kommanderte han.

Da vognen var på plass steg både sultanen og hans kone inn i den. Abu Nowas fikk øye på vognen. ”Skynd deg”, ropte han til sine kone, ”sultanen selv kommer. Vi må begge legge oss som om vi var døde.” De la seg ned, trakk lakenet over seg og holdt pusten. I det samme kom sultanen fulgt av sin kone inn. Men dem var også vokteren og tjenerinnen. I sengen så de to kropper ligge. ”Jeg gir tusen mynter til den som kan løse dette mysteriet”, ropte han ut og i det samme satte Abu Nowas seg opp. ”Gi dem til meg”, sa han, ”det er ingen som trenger noe mer enn vi.” ”Ahh, Abu Nowas, du narr”, utbrøt sultanen i latter og hans kone lo med han. ”Jeg burde ha skjønt at dette var et av dine knep!” Abu Nowas fikk sine 1000 mynter og la oss håpe at han ikke brukte disse like raskt som de forrige.

 

Comments

comments