Denne forestillingens ramme er det øyeblikket Daniel dør. For et år siden holdt jeg på med en annen fortellerforestilling som dreide seg om døden. Daniel hadde ennå ikke gått bort, men døden lå der som et truende varsel og jeg fikk et behov for å bearbeide mitt eget forhold til døden. Jeg gjorde en rekke interessante funn gjennom å se på tradisjonelle fortellinger fra ulike kulturer. I det sumeriske diktet om Inanna er døden en hevngjerrig søster som river protagonisten og sin søster i fillebiter. Dette fordi hun selv er rammet av sorg. I den greske mytologien må reise over elven Styx for å komme til det mørke stedet hvor de døde lever, du må over for å glemme dit tidligere liv. Så har du den norrøne mytologien hvor døden kan befinne seg i flere verdener, her gjelder det å dø på den riktige måten. Men det kanskje mest gripende er døden i de norske folkeeventyrene, hvor døden fremstår som en eldre, mild mann, kanskje litt lettlurt og litt glemsom.
Daniel ble født 3. Mai 1986 og døde 11. Mai 2016, to datoer som er brent inn i meg og på en måte kan du si at jeg var velsignet ved å være tilstede ved begge, selv om det er en grusom velsignelse, ikke misforstå meg og måtte du aldri oppleve det. Den første tilstedeværelsen er kanskje ikke nødvendig å nevne. Jeg har da tenkt tanken, er dette et slags Gaia, altså å være ”moder jord”, ikke det at jeg anser meg selv for å være det, men at begrepet kan ha en bunn i dette. Jeg er ikke den første moren som opplever å miste et barn, og vil heller ikke og dessverre, være den siste.
Det er to ting som fortsatt er vanskelig, det er så de siste bildene av han og det er å lese den utydelige skriften hans i dagboken. Gjennom skriften trer han frem og snakker til meg. Daniel sa at hvem som helst kunne få lese hans dagbok, så her er det noen linjer fra den: