Dette er et begrep fra Guatemala, maya indianerne. En characotel er et menneske som er i djevelens tjeneste, altså nesten det samme som våre trollkjerringer/hekser. Men de har en bestemt oppgave, de holder oppsyn med de syke på det stedet de bor og frakter de sykes sjeler til døden.
Det var en kvinne som var en characotel. Hun giftet seg med en mann, men han visste ikke hva hun egentlig var. De hadde ikke vært gift lenge før hun ble syk. Da hun giftet seg kunne hun ikke lenger frakte de døde sjelene og da fikk hun heller ikke mat, som var de dødes bein.
Mannen ga henne både mat og medisin, men det hjalp ikke, for hun kunne ikke spise den maten hennes mann laget til henne. Mannen ble sørgmodig og tenkte konstant på sin kone og dette førte til at han heller ikke hadde lyst på mat.
Han traff på en nabo som spurte han: ”Hva er galt med deg? Du er trist hele tiden. Jeg ser deg ikke lykkelig lenger. Krangler du med din kone?” ”Vi krangler ikke”, sa mannen. ”Det er sant at jeg er trist, men det fordi min kone ikke vil spise sammen med meg. Hver gang jeg ber henne om å komme for å spise, trekker hun seg vekk. Hun sier hun er syk og slik er det hver dag.” ”Du er en idiot”, sa naboen. ”Forstår du ikke at din kone er en characotel. Hver onsdag og fredag drar hun til kirkegården og spiser de dødes bein, mens du sover. Det er derfor hun ikke vil spise sammen med deg. Jeg kan gi deg et råd.” Den sjokkerte mannen svarte: ”ja gjerne, jeg vil være deg evig takknemlig.” ”Når kvelden kommer denne onsdagen, ligg i senga som vanlig, men sov ikke. Lat som om du sover tungt. Hun vil legge en stein i senga, så vil hun klype deg i nesa for å sjekke at du sover. Deretter vil hun tråkke over deg fire ganger. Hun vil ta av seg klærne, legge de over deg. Deretter går hun til kirkegården helt naken. Når hun kommer tilbake vil hun gjenta det samme. Pass på når hun gjør disse tingene. Ikke flytt på noe. Når hun går til kirkegården, følg henne, men hold deg langt bak så hun ikke merker deg.”
Mannen takket for rådet. Onsdagen som kom ønsket mannen å se om dette var sant. Da natten kom, gikk de begge til sengs. Mannen lot som om han sov. Etter en stund kløp hun mannen i nesa for å se om han sov. Mannen pustet tungt som om han sov. Kona sto opp, tok av seg natt-tøyet og gikk naken over sin mann fire ganger. Hun la kvernsteinen i senga, der hun selv skulle ligge. Naken gikk hun til kirkegården.
Da hun ankom kirkegården, kom døden ut og ga kvinnen mat. Maten var de dødes bein. Mens hun spiste, spurte døden om når hun skulle bringe han noen sjeler fra de syke, ”jeg også trenger noe å spise.” ”Jeg vet ikke”, svarte kvinnen. ”Det er syke mennesker her, men jeg vet ikke når de dør.” ”Prøv å bringe noen sjeler snart, eller vil jeg ikke gi deg noe mat og du kommer til å dø.”
Da kvinnen hadde gått til kirkegården, hadde mannen hennes fulgt henne, han sto ved porten hvor han tydelig kunne høre alt som ble sagt. Da han hørte det kjente han en kulde i hele kroppen. Det føltes ut som om både hode og føtter ble tungt og han kunne ikke bevege seg. Han ble redd og visste ikke helt hva han skulle gjøre. Så laget han korsets tegn. Ikke før da kunne han bevege seg.
Han løp tilbake til senga slik at hun ikke skulle oppdage at han hadde fulgt henne. Da kvinnen kom hjem, lot han som han sov. Hun grep hans nese for å være sikker, gikk over han fire ganger. Hun tok vekk kvernsteinen og tok på seg klærne. Deretter la hun seg og sov. Mannen fikk ikke sove den natten.
Neste morgen sto kona opp, hun tente ilden, laget kaffe, varmet tortillaene og ba sin mann om å spise frokost. Mannen sto opp, vasket seg og satte seg ved ilden sammen med kona slik at de kunne spise frokost sammen. Han sa: ”I dag spiser vi frokost sammen.” Men kvinnen svarte: ”Jeg vil ikke spise, jeg er ikke sulten. Magen min er uvel. Du kan spise.” Da kvinnen sa disse ordene, kjente mannen at han ble sint og han fortalte henne hva han hadde sett natten før. Han sa: ”Du vil ikke spise fordi du er en characotel.” Så fortalte han i detalj hva han hadde sett. Da kvinnen hørte dette, sa hun ikke et ord. Hun tok av seg sitt skjørt og hev det i ansiktet på mannen. Mannen sa heller ikke noe. Så grep kvinnen skjørtet igjen og i det samme ble mannen til en hund. Hunden forlot huset og måtte være utenfor hvor kvinnen holdt han.
En morgen kom mannens mor for å besøke dem. Hunden logret med halen og sa følgende ord: ”Jeg er din sønn. Men nå er jeg en hund. Vær forsiktig med den kvinnen. Hun er en characotel.” Da hunden fortalte henne dette, ble moren skremt. Hun sprang inn og spurte kona hva som hadde skjedd. Kvinnen sa: ”Ikke si noe som helst, for da kan det gå like ille med deg som med din sønn.” Dette skremte moren. Men kona sa: ”ikke fortvil, på fredag skal jeg sørge for at sønnen din er seg selv igjen.” Moren forlot stedet med frykt og hun fortalte ingen hva som foregikk hjemme hos hennes sønn.
Fredagen kom. Midnatt sa kvinnen til hunden: ”Om du ønsker å bli kurert, følg meg til kirkegården.” De to gikk avgårde, kvinnen snakket med døden. Hun fortalte at hun hadde straffet sin mann fordi hun var redd han ville fortelle at hun var en characotel. ”Det er godt”, sa døden, ”vi skal kurere han.” Kvinnen gikk fire ganger over hunden der på kirkegården. I det samme ble han mann som før. Døden sa til han: ”Ikke fortell noe hva som har skjedd her eller med deg, om du gjør det vil du dø.” Dette gikk mannen med på. Sammen med kona gikk han hjem. Men mannen var ikke seg selv lenger. Det var som om han hadde mistet all vett. Han arbeidet ikke lenger. Han satt bare i gatene som en liten gutt. Han skiftet ikke klær og vasket seg aldri. Men han hadde lykken med seg. Kona døde. Døden tok henne fordi hun arbeidet ikke godt for han. Ikke før da kunne mannen endelig fortelle det som hadde skjedd. Og nå kunne han leve livet som før.