En morgen gikk alle jentene i en landsby til skogen for å plukke urteplanter. De hadde ikke før kommet inn i skogen, før det begynte å regne og de løp til et baobab tre som hadde en stor stamme med et hull. De klatret inn i den hule trestammen. Mens jentene var i treet, lukket djevelen treet slik at de ble fanget der inne. For at de skulle komme løs, forlangte djevelen deres smykker og klær. Alle jentene, bortsett fra en, ga dette fra seg og de slapp ut. Men den jenta som hadde nektet, forble i treet.
Jentene sprang tilbake til landsbyen og fortalte hva som hadde skjedd. Moren til hun som ble igjen, visste at det var en liten åpning i toppen av treet. Hun laget mat og brakte det med seg til treet hvor datteren var fange. Hun ropte til datteren: ”Datter, datter, strekk ut din hånd og ta denne maten.” Datteren gjorde som hun ble bedt om og hun fikk mat som hun så åt. Deretter gikk moren hjem.
En hyene som var ute på jakt hørte dette. Da moren hadde forlatt stedet, gikk hyenen bort til treet og ropte ut: ”Datter, datter, strekk ut din hånd og ta denne maten.” Men datteren lot seg ikke lure. ”Det der høres ikke ut som min mors stemme”, sa hun og hun strakk ikke ut hånden. Den frustrerte og sulte hyenen dro til en smed og ba han om å endre stemmen hans slik at den hørtes ut som stemmen til et menneske. Dette gikk smeden med på, men han advarte hyenene og sa at hyenen ikke måtte spise på en god stund.
Da hyenen var på vei tilbake til treet, fikk den øye på et tusenbein som den åt. Hyenen tenkte at man ikke skulle ignorer mat som lå rett framfor øynene på en. Da han kom fram til treet sa han: : ”Datter, datter, strekk ut din hånd og ta denne maten.” Men måltidet hadde påvirket hyenens stemme og jente lot seg ikke lure nå heller.
Sint dro hyenen tilbake til smeden. ”Min stemme høres ikke ut som stemmen til et menneske. Derfor spiser jeg deg.” Men smeden ba for sitt liv og lovet å endre stemmen dens. For andre gang dro hyenen tilbake til treet og da han kom fram ropte han: : ”Datter, datter, strekk ut din hånd og ta denne maten.” Denne gangen hørtes det ut som et menneske og jenta strakk fram hånden. Hyenen tok den med sine kraftige kjever og dro jenta ut. Han åt hele jenta og lot beina ligge igjen.
Den kvelden kom moren med mat til datteren. Men fant beina liggende på bakken og forsto hva som hadde hendt. Hun plukket opp beina, la de i kurven og begynte å gå til den byen hvor man kunne lage og reparere mennesker. Etter en stund kom hun til et sted hvor maten laget seg selv. ”Å kjære mat, hvor er veien til byen hvor folk blir reparert?”, spurte hun. Maten svarte: ”Hvorfor reise så langt, kan du ikke bare bli her og spise meg?” Moren svarte: ”Jeg er ikke sulten og jeg ønsker ikke å ete deg”. Maten sa da: ”Om du reiser videre, kommer du til to veier. Ta den veien som ligger på samme side som den hånden du spiser med, og ikke bry deg om den andre.” Moren fortsatte sin reise og kom til noe kjøtt som kokte seg selv. ”Kjære kjøtt, kan du fortelle meg hvilken vei som leder til byen hvor folk blir reparert?” Kjøttet svarte: ”Hvorfor reise når du kan bli her og spise meg?” Moren svarte: ”Jeg er ikke sulten og jeg ønsker ikke å ete deg.” Til dette svarte kjøttet: ”Reis videre, du vil komme til to veier. Ta den veien som på samme siden som den hånden du spiser meg og ta ikke den andre.”
Moren reiste videre og snart kom hun til fura som blandet seg selv. ”Kjære fura, kan du fortelle meg hvilken vei som leder til byen hvor folk blir reparert?” Fura svarte: ”Hvorfor reise når du kan bli her og spise meg?” Moren svarte: ”Jeg er ikke sulten og jeg ønsker ikke å ete deg.” Til dette svarte fura: ”Reis videre, du vil komme til to veier. Ta den veien som på samme siden som den hånden du spiser meg og ta ikke den andre.”
Kvinnen reiste videre og kom omsider til byen hvor man kan reparere mennesker. Folk der spurte hvorfor hun var kommet. ”Hyenen spiste min datter”, sa hun. ”Tok du beina med deg?” Moren viste dem sin kurv med hennes datters bein og folket sa: ”I morgen skal vi reparere din datter.”
Morgen etter ba folket moren om å passer på deres dyr og ta dem med på beite. Det gjorde moren. Det var ikke mye å spise der, så moren plukket frukt fra trærne som hun ga til dyrene. Den umodne frukten sparte hun til selv, men ga dyrene den modne. Hele dagen samlet hun frukt og ga til dyrene og da kvelden nærmet seg, dro de tilbake til byen. Da de nærmet seg byen, brølte den store oksen: ”Denne kvinnen har et godt hjerte, gjør datteren hennes hel og vakker og fin igjen. Dette ble gjort, mor og datter ble gjenforent og reiste lykkelig tilbake til byen.
Da de kom tilbake, var det en sjalu kone som også hadde en datter, som ble enda mer misunnelig på moren som hadde en så vakker datter. Hennes egen datter var stygg og hun tenkte at hun kanskje kunne forbedre sin egen datters utseende. Hun drepte sin egen datter, la beina i en kurv og gikk mot byen.
Etter en stund kom hun også til stedet hvor maten laget seg selv. ”Mat, hvor er veien til byen hvor folk blir reparert?”, spurte hun. Maten svarte: ”Hvorfor reise så langt, kan du ikke bare bli her og spise meg?” Moren svarte: ”Det trenger du ikke å spørre meg om to ganger” og raskt åt hun opp maten. Moren fortsatte sin reise og kom kjøttet som kokte seg selv. ”Kjøtt, kan du fortelle meg hvilken vei som leder til byen hvor folk blir reparert?” Kjøttet svarte: ”Hvorfor reise når du kan bli her og spise meg?” Moren svarte ikke nei og satt seg ned og åt opp alt kjøttet. Så kom hun til fura som blandet seg selv. ”Fura, kan du fortelle meg hvilken vei som leder til byen hvor folk blir reparert?” Fura svarte: ”Hvorfor reise når du kan bli her og spise meg?” Moren satt seg ned og åt opp det også.
Omsider kom hun til til byen hvor man kan reparere mennesker. Folk der spurte hvorfor hun var kommet. ” Min datter er død.”, sa hun. ”Tok du beina med deg?” Moren viste dem sin kurv med hennes datters bein og folket sa: ”I morgen skal vi reparere din datter.”
Morgen etter ba folket moren om å passer på deres dyr og ta dem med på beite. Det gjorde moren. Det var ikke mye å spise der, så moren plukket frukt fra trærne som hun ga til dyrene. Den modne frukten åt hun til selv, men ga dyrene den umodne. Da kvelden nærmet seg, dro de tilbake til byen. Da de nærmet seg byen, brølte den store oksen: ”Denne kvinnen har et ondt hjerte, gjør datteren ille”. Da datteren kom til moren, var hun bare halvveis reparert. Hun hadde en halv nese, et øre, et ben, en hånd også videre. Da moren så sin datter, sa hun: ”jeg er ikke din mor.” Så sprang hun og gjemte seg. Datteren fulgte morens fotavtrykk til hun fant moren. ”Hvor rømmer du fra meg mor?”, spurte hun. ”Gå vekk, du er ikke min datter.” ”Du er min mor og skyld i at jeg er meg nå.”, sa datteren.
Den vettskremte moren løp hjem. Hun lukket døren godt bak seg. Men datteren kom og ropte: ”Nå er jeg hjemme mor.” Hun åpnet døren og gikk inn. Så levde de to sammen resten av deres liv.