Norske eventyr og segnir – uppskrivne av Sophus Bugge og Rikard Berge, Gyldendalske boghandel Nordisk forlag, Kristiania 1909
Det var engang en gutt som levde alene med moren sin. Hun var gammel og svært fattig. En dag sa hun til gutten: «Nå får du dra ut og fø deg selv, du; du kan ta børsa med deg.» Ja, det kunne vel være så. Han tok da ut.
Da han kom et stykke på veien, kom han over en lindorm som sloss med en risegutt. Risegutten ropte til han: «Kjære vene, hjelp meg!» «Om jeg kunne,» svarte gutten. «Skyt med børsa di!». Så skjøt gutten og drepte lindormen.
«Sett deg på ryggen min,» sa risegutten, «så trenger du ikke å gå.» Risegutten var en sterk gutt som kunne bære han.
«Vi drar hjem til far min, så skal han traktere deg.» sa risegutten. «Det tør jeg ikke!», svarte gutten, «Han kan drepe meg.» «Nei, det gjør han ikke. Det lover jeg deg.»
Så dro de til riseguttens hjem.
«Ho, ho, er det kristen mann?» sa risen da han så dem. «Denne skal du ikke røre,» sa risegutten. «Han har hjulpet meg fra døden til livet.» «Ja, så får du vel fare vel med ham da,» sa risen. Gutten ble der i tre uker.
En dag sa risegutten til ham. «Når du ikke vil være her mer, får du si ifra. Så skal du slippe. Når du vil reise, sier far til deg at du skal få hest og sal å ri på. Han viser deg tre hester, en gullhest, en sølvhest og en messinghest; men så er det en liten svart hest som står bak stalldøren, den skal du ta.»
Da gutten gikk til risen og sa at nå måtte han reise, sa risen: «Du må bli med inn i stallen og ta den hesten du ønsker. Du vil vel ha den gildeste?» «Nei, den svarte bak stalldøren tjener meg best,» sa gutten. «Han slo deg ikke på kjeften, den som lærte deg det,» sa risen.
Da han skulle reise, ga risegutten han et horn og sa: «Er du i fare, skal du blåse i det, så skal jeg komme og hjelpe deg.» Så red gutten avsted på den lille svarte hesten.
Da de kom ut på veien, sa hesten: «Nå skal du reise til kongsgården og be om tjeneste. du skal si at du vil være stalldreng og at du har en hest som heter Bukkefalom som må være med deg.
Gutten reiste til kongsgården og ba om tjeneste hos kongen. «Hva kan du gjøre?», sa kongen. «Jeg vil hest være stalldreng.» «Ja, det er bra; den stalldrengen jeg hadde, har jeg mistet.» «Men så har jeg en liten svart hest,» sa gutten, «den må jeg ha med meg.» Det skulle han få lov til.
Han ble der et år og stellet hestene så de ble fete og kongen likte han forskrekkelig godt. Da ridderne oppdaget at kongen syntes godt om stalldrengen, løy de på han. De sa at gutten kunne få hjem datteren til kongen, som trollheksa hadde tatt, om han ville. Kongen ba dem da hente gutten. «Ja, har du sagt at du kan hente datteren min, skal du også gjøre det.» «Nei, det har jeg aldri sagt», svarte gutten.
Men det hjalp ikke. Kongen sa at hvis han ikke gjorde det, ville han drepe ham.
Dermed gikk gutten ned i stallen og la seg på hesten og gråt. «Hvorfor gråter du?», spurte hesten. Så fortalte gutten at kongen hadde sagt han skulle hente datteren hans, som var hos trollheksen.
«Du skal ikke gråte», sa Bukkefalom, «det er råd. Forlang syv vogner med mat og drikke, tolv slaktede stuter, tolv huder, tolv tønner med rug og tolv spiker tønner.»
Alt dette gikk gutten hos kongen og så reiste de av gårde. Gutten satt på hesten.
Da det led på litt, sa hesten: «Hør godt etter. Hører du noe dundre.» «Ja, det dundrer forferdelig.» sa gutten. Det kom et stort fugleskrei. «Kast nå seks tønner med rug,» sa hesten. Dermed tok fuglene til å ete på det og så slapp de unna.
Etter en stund sa hesten igjen: «Nå må du høre godt etter.» «Nå dundrer det enda mer!», sa gutten. Da kom det en flokk med bjørner. «Si til vognmennene at de skal kaste ned kjøttet av seks slaktede stutene», sa hesten. Det gjorde de og bjørnene til å ete på det. Så slapp de unna. «Nå har vi bare en igjen,» sa hesten; «men lytt etter for å høre om det dundrer.»
Så hørte gutten at det dundret fælt. Det kom en ormeskrei. «Skrik at de må kaste ned spikertønnene.» Så hugg ormene i det.
De kom til trollheksens gård. «Gå inn du,» sa hesten, «jeg vil være på jordet for å ete. Si at du har kommet for kongsdatteren.»
«Kommer du nå?» sa trollheksa, da hun så gutten. «Du skal ikke få henne ennå. Nå skal jeg gjemme henne tre ganger, er du god for å finne henne, da skal du få henne.» Gutten gikk til hesten. «Hvordan skal jeg nå fare fram?» «Nå er hun i et brød i bakerovnen,» sa hesten. «Du skal be om å få kjøpe brød og så skal du ta det største som er. Ja, gutten gjorde så, han tok det største brødet som var. «Det var et vent brød, det», sa han. «Jeg vil kjenne hvor godt det er.» Og dermed tok han opp kniven sin. «Å, du må ikke skjære meg i fingeren!», sa kongsdatteren. «Er du der?», sa gutten. «Ja, nå har du funnet henne en gang, men nå skal jeg gjemme henne bedre», sa trollkjerringa.
Gutten ned til esten. «Nå sitter det en jente og selger epler. Hun er det vakreste med rødt på. Det skal du kjøpe.» Ja, gutten gjorde så. Da han ville skjære i eplet, skrek kongsdatteren: «Au, skjær meg ikke i halsen.»
«Ja, finner du henne nå en tredje gang,» sa trollheksa, «så skal du ha henne.» – «Nå må du se vel etter», sa hesten til gutten, «når du kommer inn i kammerset. Nå har hun satt henne i en toskilling i en rive.» «Kan du finne henne?» sa trollkjerringa. Han gikk omkring i huset. «Nå fant jeg en penning,» sa gutten. «Det er likt å se om det er godt sølv.» Dermed ville han prøve med kniven. «Au, skjær meg ikke i foten», sa kongsdatteren. Så hadde han funnet henne tredje gang.
«Nå skal du gjømme deg tre ganger, kan ikke hun finne deg, så skal du få henne,» sa trollkjerringa. Gutten ned til hesten.
«La henne komme,» sa hesten, «nå gjemmer jeg deg så hun kan lete.» Så skapte han gutten om til en flue og satte den under halen sin. Hun kom som en stor flue, kongsdatteren og krøp under halen på hesten. «Jeg ser deg, jeg ser deg,» sa hun. Da kom guten fram.
Andre gangen skapte han gutten om til en myhanke/stankelbein og satte han inn i øret. «Kom ut, kom ut, jeg ser deg,» sa kongsdatteren. Hun hadde skapt seg om og fløy etter. Han måtte ut.
Da ble hesten vond på gutten. «Jeg skal nok vite råd», tenkte hesten. Så skapte han ham om til et korn og la det inn i kjeften mellom tennene og bet i hop. Nå var det ikke råd for henne å finne han.
«Nå skal jeg ha henne!» sa gutten til trollheksa. «Nei, nå skal du hente Grimsborken som er i verdens ende», sa hun. «Skal vi det og`?», sa hesten. «Det er bror min. Nå vet jeg nesten ikke råd,» sa han.
«Du må få gravet en grøft, seks alen i hver kant og seks alen dyp. Du skal få vognmennene til å gjøre det. Du skal legge meg ned i og ha på muld, så rett du kan og de tolv hudene opp på det. Så skal du springe opp i den linden som står ved siden av. Når han kommer, vil han løpe tre ganger fram og tilbake. Når han stanser, skal du kaste på han bisselet. Så skal du få meg fram så fort du kan.»
Alt gikk slik som hesten hadde sagt. Grimsborken kom og guten fanget han. «Nå skal du reise hjem,» sa Bukkefalom og si «Grimsborken står i stallen, nå skal du ha kongsdatteren med deg. Dermed skaper jeg en skrubb isteden. Så rir du på meg og kongsdatteren på Grimsborken.»
De kom til de samme vaktene igjen og det gikk som forrige gang.
Så kom de hjem til kongsgården. Framfor kongsgården var det vakre sletter. Der måtte de hvile. Dermed sier han det Bukkefalom: «Nå skal du ta sverdet og hugge meg i to deler og gå mellom delene. Det samme skal du gjøre med Grimsborken.» Dermed gjorde han det. Så ble det to riddere så vakre og fine at du aldri skulle ha sett maken.
«Nå vil vi legge oss til å hvile», sa gutten. Kongsdatteren nedpå og gutten jamsides. Så hadde ridderne i kongsgården sett de og sa det til kongen, at gutten lå med datteren hans. «Sett opp en galge. Nå skal han i galgen så fort han kommer hjem», sa kongen.
«Skal jeg ha det for jeg har strevet så sårt etter henne. Jeg må gå ned i stallen først,» sa gutten. Han kom til å huske hornet sitt. Dermed løp han ned i stallen og til tute det verste han kunne.
Så kom risegutten ridende så det gnistret lang vei av øynene på den svarte trollhesten hans. «Hva skal jeg gjøre?», spurte han. «Du skal slå alle ihjel med det samme», sa gutten.
Det var en gutt som rusket.