(Nigeria, gjenfortalt og bearbeidet av Heidi Dahlsveen)

Det var engang en mektig konge som hersket. En dag fikk kongen den ideen at en av jungelens skapninger skulle få leve sammen med han i hans palass. Han sendte en budbringer for å fortelle dyrene hva han hadde i tankene. Budbringeren samlet dyrene og fortalte om kongens ønske. Budbringeren ga også beskjed om at dyrene selv skulle velge ut den som skulle være kongens gjest. Dyrene diskuterte saken. Elefanten sa seg villig til å dra av sted til kongen, og det gjorde også løven. Men det var ikke de eneste. Villsvinet ville gjerne leve hos kongen, og det samme gjaldt geita. Ja, hvert eneste dyr ønsket å bli valgt ut. Dyrene ble ikke enige, de begynte å diskutere og temperaturen steg mellom dem. Omsider kom et av dyrene med et forslag: ”Det ser ut til at saken ikke kan bli løst på denne måten”, sa dyret, ”la oss derfor arrangere en brytekonkurranse. Det dyret som vinner, vil være den som får dra.”

Brytekonkurransen begynte. Elefanten brøt med villsvinet og kastet han på ryggen. Løven brøt med elefanten og vant. Geita vant over løven og slik fortsatte det. Tilslutt var det kun hyenen som ikke hadde tapt og det var katten igjen til å utfordre han. ”La oss avslutte brytekampen,” sa hyenen. ”Katten er altfor svak til å bryte med meg. Jeg vil dra av sted for å leve med kongen.” Men katten sa: ”Nei, det er ennå ikke avgjort. La oss bryte.”

De nærmet seg hverandre og tok et godt tak. Hyenen var sterk, han kastet katten opp i luften. Men katten falt på føttene og ikke på ryggen. De tok tak i hverandre igjen og igjen kastet hyenen katten i luften. Men katten landet mykt på potene. Dette irriterte hyenen. ”Jeg har kastet katten, jeg har vunnet!”, sa han. Men alle dyrene protesterte: ”Ikke ennå. Din motstander må lande på ryggen.” Hyenen ga ikke opp og tok tak i katten igjen. Han kastet og katten landet på føttene. Og kampen fortsatte. Hyenen fikk det ikke til og tilslutt var han så trett at han falt sammen. Alle dyrene utropte katten som vinner. Hyenen var sterk, men hadde ikke helt talentet for å vinne.

Så ble katten med budbringeren til palasset. Kongen ønsket han velkommen og ga katten en egen plass. Fortsatt er katten der. Hun gnir seg mot kongens føtter og blir behandlet som en ærverdig gjest. Siden den gang har katten vært hos menneskene og har mange kongelige trekk. Og det sies at ”kattens rygg treffer aldri bakken.”

Courlander, Harold: ”Ljapa the tortoise & other nigerian tales”, The Bodley Head LTD, London 1968

Comments

comments