Det var noen besynderlige folk på Velkje, en gård øverst oppe like overfor kirken i Hardanger. Det var et par gamle folk som hadde en eneste datter. Hun var stor og diger som det største mannfolk. Likevel kalte de aldri henne noe annet enn barnet, eller ”barnet mitt”, og de stellet og stullet med henne som en barnunge. Hun skulle da gifte seg som andre gårdsjenter, men det var ikke greit å finne en brudgom som passet. Tilslutt fant de en make som var likeså stor som henne selv.
Men som sagt de var litt tuslete. Da bryllupsfolket kom var det ikke gjort i stand. Men brudgommen var der og ba dem komme inn. Det var ingen krakk på forsiden av bordet. Brudgommen satte seg i høysetet og tok ut karen sin og la den tvers over stuen og ba gjestene om å sette seg og bruke den som en langbenk. Det ble plass til tolv. Mens de satt der sammen i snakk og med øldrikk, kom bruden inn og stellet hennes var så stort at fire karer måtte bære det framfor henne i et bakstetrau. Da brudgommen fikk se dette, spratt karen han i været så de tolv falt av. Noen knekket nakken mot takbjelkene, noen falt ned og slo seg i hjel mot bord og benker. Noen klarte seg, men de fleste fikk men og skade. Så ble det likferd istedet for bryllup på Velkje.