Dette er en fortelling jeg har sansen for. Den blander sagntrekk, folkeeventyr og med element av gresk mytologi. Du finner en vinter/jule fortelling her.

Kilde: Ein Soge-Bundel, Utgjeven av Det Norsk Samlaget, Christiania 1869

Det var en gang en brudgom som mistet bruden sin. Det gikk slik til at hun gikk ut alene og hadde på seg brudekrona. Denne var av sølv og da fikk tussene makt over henne. Brudgommen sørget tungt.

Han lette etter henne vidt omkring, men fant henne ikke. Så hendte det en dag at han traff på en kone som spurte hva han sørget over, fordi han så så sorgfull ut. Han fortalte at det var fordi han hadde mistet bruden sin og han visste ikke hvor han skulle finne henne igjen. Hun spurte om hvordan det var gått til og da sa han at bruden hadde gått ut alene med sølvet på, hun trodde ikke at det skulle være noen fare. «Ja, gikk hun ut med sølvet på, har tussene tatt henne.» Brudgommen ville vite om hun visste hvordan han kunne finne henne. Det visste hun ikke.

Men hun syntes synd på ham og sa: «Jeg skal gi deg et par støvler som tar tretti mil ad gangen. Men da er det ingen som kan følge deg. Dra ut i havet, der finner du tre tuer og en kjerring på hver av dem. Spør dem, kanskje de vet hvor bruden din er.»

Brudgommen takket kona for godgjerningen og la avsted. Så kom han ut i havet til en tue. Der sto det en trollkjerring og hogde ved med tennene. Han spurte om hun hadde sett noe til bruden han; men nei! Hun kjente ikke til noen brud. Han fikk gå til den andre tua og spørre den kjerringa som var der. Brudgommen gikk.

Her traff han på en kjerring som sto og vred i stykker bjørketrær med bare hendene. Han spurte henne om det samme, men nei! Hvordan skulle hun kjenne til hans brud, hun hadde annet å gjøre. Han fikk reise til den kona på tua der borte.

Han så gjorde, gikk til den tredje tua. Her sto det en kjerring og rørte i grøten med nesa. Han spurte henne som de andre etter bruden sin, men nei! Hun visste ikke noe om henne hun heller. «Men», sa hun, «du kan følge sola i morgen, og om du ikke finner henne, kan du komme tilbake.»

Brudgommen sto tidlig opp og fulgte sola, helt til hun gikk i havet, men ingen brud fant han. Han reiste da tilbake til trollkjerrina og fortalte hvordan det hadde gått.

Hun sa da at han fikk reise opp til månen og se om hun var der. Han opp til månen, men der ville de ikke ha ham, så de tok og kastet han ned igjen. Hun var ikke der og han til kona igjen og fortalte hvordan det var. «Ja,» sa hun, «da vet jeg ingen annen råd enn at du får følge Nordvesten i morgen, han skal av gårde og tørke klær.

Brudgommen i vei, så Nordvesten var ikke kar til å følge ham, men da ble Nordvesten sint og tok slik i at kjerringer ikke var god til å holde kalveskinn foran et navarshull, da kom han fram til gården samtidig som brudgommen.

Det var bryllup på gården. Brudgommen, altså vår helt, traff på en mann som skulle i kjelleren og han spurte om han kunne få være med. «Ja, jeg vet ikke helt,» sa mannen. Men brudgommen ba så pent, så han fikk da endelig følge ham. «Ja, nå må du sitte helt stille!» sa mannen, «får noen vite at du er her, da blir du ulykkelig.» Brudgommen satt stille som mus, det kom ikke et knyst. Mannen tappet mjød, der var det nå både mjød og vin i mengder så det rant som blod. Brudgommen spurte om bruden drakk fra samme beger som de andre. «Nei, hun har et lite gullbeger for seg selv.» «La meg få smake hennes drikke.» «Ja, det kan du gjerne.» Da tok brudgommen en gullring som han hadde fått av bruden, de pleide å gi hverandre ringer på den tiden, og brakk den i tre stykker og kastet det ene i begeret.

Hun undret seg da hun fant det, men tiet og gjemte den. Det samme skjedde tre ganger, for hver gang kjellersveinen kom etter mjød, ba brudgommen om å få smake på brudens drikk og la et stykke av ringen i begeret.

Bruden hadde nå fått alle tre biter, satte de sammen og kjente igjen ringen hun hadde gitt brudgommen. Det gikk opp for henne at han kunne ikke være langt unna. Hun sa til kjellersveinen: «Jeg har sett meg godt omkring, alle steder, men kjelleren har jeg ennå ikke besøkt, det skulle vært morsomt å se hvordan det er der.» «Nei, det tror jeg ikke, det er ikke noe der og ikke noe for deg å se heller.» Han ville helst ikke ha henne med, må vite. Men hun ga seg ikke, og tilslutt fikk hun da være med.

Med det samme hun kom ned, kjente brudgommen henne og han var ikke sen om å ta henne i armen og fare av gårde med henne. Han hadde tretti mils støvler på seg og alt det tussene bar seg, nådde de dem ikke igjen.

Og der ender fortellingen.

Comments

comments