I går gikk jeg til Daniels grav og la et brev der sendt fra hans aller kjæreste Alex. Jeg tenkte at utdannelse og karriere var det viktigste, men han søkte nok alltid kjærlighet som kjernen i sitt liv. For meg var det utenkelig at det skulle være det viktige, det er det fortsatt. I ungdommen innebar kjærlighetssorgene hans dype personlige kriser som førte til innestengelse og fengsling av seg selv på rommet.

En sterk melankoli lå over han. Så var han heldig å treffe henne i den siste del av hans liv. Og trofast er hun med han fortsatt, selv etter hans død.

I dag da jeg gikk den støvete og grusete bakken her på Hvaler, så jeg han gå der med sine tynne bein med store kneskåler. Jeg prøver å gå opp bakken med minst mulig anstrengelse, rett opp med overkroppen hengende framover som om det skal hjelpe meg å fly opp bakken. Bakken er den siste anstrengelse før jeg er framme. Men ikke et barn, det virrer hit og dit som om det skal fange noe med sine tanker. Kanskje Daniel gikk i marsjtakt, tynne bein og rød og hvit shorts. Knærne ble løftet høyt og armene beveget seg i takt. Han levde ut en eller annen fantasi, snakket med seg selv. Det nyklippede håret var hvitt i kantene av sommersol.

I en krok her jeg sitter, står det et grønt bilde i ramme. Det har noen velformede streker med en betydning som jeg ikke lenger husker. Det står 1990 på bildet og hans navn. Dette bildet med en kodet beskjed overlever tegneren.

Comments

comments