Samler: Dina Thorsen
Det var en gang en mann som skulle ut og kjerve. Da han kom bort i enga, fikk han øye på ei stor rogn. Det skulle bli bra til kjerv, tenkte han, og så klauv han opp i rognetreet og satte seg på ei tjukk grein og hogg innafor på greina.
Så kom to smågutter forbi.
«Pass deg, du mann, ellers detter du ned og slår deg forderva,» sa den eine gutten.
«Å, hold kjeft! Vil du din unge lære gammalt folk!» sa mannen. Gutten lo og gikk sin vei.
Best som det var, sa greina «knakk» og gikk av, og der låg mannen på bakken. Så satte han seg opp og reiv seg bak øret.
«Det var mye til gutt, det, til å være førevis,» sa han.
Og da guttene kom tilbake att, ropte han: «Hør, du gutt som var sannspådd! Kan du si meg når jeg skal dø?»
«Å ja, når Borken din sukker tre ganger på en time, så dør du,» sa gutten.
Om kvelden skulle mannen kjøre heim et lass kjerv, og så spente han Borken for. Lauvet var tungt å dra, og da Borken kom til en bratt bakke, pusta den tungt.
«Hå hå, nå sukka den,» sa mannen.
Og da de kom midt i bakken, pusta Borken tungt igjen.
«Ja, det var andre gangen, det,» sa mannen.
Og da de så kom bakken opp, drog hesten tungt etter været.
«Ja, nå er det slutt på meg,» sa mannen. «Men kan ikke jeg nytte deg lenger, så skal heller ingen annen ha gagn av deg,» sa han til Borken.
Så spente han Borken fra lasset og jaga ‘n inn i skauen, og så la han seg nesegrus på bakken.
Kjerringa gikk heime, hun, og venta på mannen. Til sist gikk hun ut for å se etter han, og da hun kom ned i bakken, låg han der. Kjerringa til å jamre og bære seg ille, og så tok hun i mannen for å dra han i hus.
«La meg bli, kjerring, jeg er daud, jeg,» sa mannen.
«Ja, mye har jeg hørt og sett i mi tid, men aldri hørte jeg daud mann snakke,» sa kjerringa.
Jo, mannen mente på at han var daud, for det hadde den kloke gutten sagt. Kjerringa skulle bare se til at han fikk en ordentlig begravelse, sa han.
Kjerringa gikk bort i skauen, hun, og skar seg en god hasselkjepp, og med den smurte hun mannen til han fikk det klart for seg at han var i live.
Så spurte kjerringa hvor Borken var blitt av. Ja, den hadde han jaga inn i skauen.
«Ta med deg ei grime og se til at du finner den igjen: Og det sier jeg deg, at det er ikke lønt å komme heim før du har Borken med deg,» sa hun.
Så tok mannen ei grime i den eine neven og et matknytte i den andre, og han gikk vidt og bredt og spurte etter Borken sin, men ingen hadde sett den.
En dag kom han til byen, og som han spurte alle han møtte etter Borken, så var det en som trudde at det var kjøpmann Bork han spurte etter, og viste han dit.
Da mannen kom inn i bua, spurte han hvor Borken var.
«Han sitter der,» sa handelsbetjenten og viste bort til kjøpmannen, som satt og skreiv ved en pult inne i kontoret.
Så gikk mannen inn og greip Bork i luggen.
«Fole, fole deg da, gutten min, så forandra du er blitt sia jeg skiltes fra deg,» sa mannen og ville ha på grima.
Men kjøpmannen vart arg og kasta han ut av døra.
Og så gikk mannen og leita etter Borken i aust og vest, og har han ikke funnet den, så går han ennå.