Det er ikke alltid like lett å finne fortellinger du kan bruke i ulike kontekster. Hver dag vil du finne en ny tradisjonell fortelling på denne bloggen. Fortellingene er hentet fra ulike kilder, muntlige som skriftlige, og vil tematisk representere et mangfold.

Har du lagt merke til at kyrne kan stå og glo på deg lenge? Uansett, jeg vokste jo så å si opp på en gård, så alle fortellinger rundt det temaet fascinerer meg. Her komme det en om en bonde. Dessverre husker jeg ikke kilden, utover at jeg selv har oversatt den.

Fortellingen er fra Estland!

Det var engang en bonde som hadde mange barn. Tiden gikk, hans sønner og døtre ble godt gift. Og den eldste sønnen og hans kone ønsket å overta gården. Selv om bonden ikke lenger var ung, så var han fortsatt sterk og ønsket ikke å gi opp det arbeidet han elsket og levde for. Men han tenkte stadig på døden, og visste at før eller senere så vil gården ende i hans sønns hender. Så han dro avsted til en vismann for å få vite hvor mange år igjen han hadde å leve.

Vismannen så på bonden først en og så to ganger. ”Du vil vite at døden har kommet når du har nyst tre ganger.”, sa han. Bonden gikk hjemover. Mens han gikk, var det eneste han tenkte på hvordan han kunne la være å nyse. Men han var ikke kommet lengre enn til foran fjøset, før han plutselig kjente det kile under nesa, og så nøs han kraftig til. Himmel og hav. Jeg har kun to nys igjen”, sa han.

Neste dag dro han av sted til mølla for å male korn. Støvet inne mølla for opp i nesa hans og igjen nøs han. ”Det er ikke noe å gjøre med det”, sa han, ”et nys til og mine dager har nådd sin ende.” Så løp han ut av mølla for ikke å nyse en tredje og siste gang. Men melet var klart og sekken var fylt, og måtte tas med. Så han snek seg inn igjen, kastet sekken over skulderen og gikk mot døra.

Men innen han nådde døra, var nesa hans fylt med støv, og bonden følte at han skulle nyse. Han prøvde å la være, men maktet det ikke. ”Ah ah atsjoo”, sa det. ”Himmel og hav, nå er jeg død!”, ropte han. Så slapp han sekken og la seg ned på bakken.

Når møllerens griser fikk øye på sekken med mel, kom de løpende og de satte i gang med å dra og rive den i stykker. Bonden så på dem og sukket: ”Dere djevler”, tenkte han, ”Hadde jeg vært i live skulle jeg jammen ha vist dere, men hva kan en død mann gjøre?” I det samme kom mølleren gående, han ble svært overrakset da han fikk øye på sine griser som rev i sekken, mens sekkens eier bare lå der og gjorde ingenting. ”Hva driver du med?” spurte han. ”Ligger her selvfølgelig!”, sa bonden, ”Hva annet kan jeg gjøre når jeg er død? Var jeg i live, ville ha jaget dine griser vekk. Gjør meg en tjeneste, kan du jage bort grisene for meg!”. Mølleren var ikke mindre overrakset over svaret. ”Så du er død!”, sa han, ”Så trist!”. Han tok en pisk og begynte å piske grisene vekk, og han passet på å gi bonden et slag over baken også. Straks hoppet bonden opp fra bakken. ”Takk skal du ha for å ha gitt livet mitt tilbake.”, ropte han, ”Hvis det ikke var for deg, ville jeg fortsatt ha vært død.” Og med dette, hev han sekken med mel over skulderen og gikk hjem. Han har ikke villet høre noe mer snakk om død enda til denne dag.

Comments

comments