Til denne noe merkelige fortellingen har jeg brukt to varianter hvor den eldste ble nedtegnet i 1881.

En mann gikk i skogen og der traff han på en bjørn. Bjørnen grep tak i mannen og ønsket å holde han fanget. Mannen ba så vakkert om å gå hjem til kona etter et ærend, så kunne han i det minste fortelle henne at han nok ikke kom hjem mer. Jo, det kunne han, men da skulle han gjellest først. Mannen ba så inderlig at bjørnen lot mannen gå alikevel, med løfte om at han kom tilbake. Bjørnen gikk med på det. Hans kone så at mannen var plaget og da hun spurte, fortalte han hva som hadde skjedd. «Å», sa kona, «Det skal nok gå bra. Lån meg klærne dine og jeg skal gå i ditt sted». Mannen var glad han slapp.

Kona møtte bjørnen og bjørnen ville nå gjelde det han trodde var mann. Men da han så etter var han allerede gjellet. «Uff»; sa bjørnen han syntes det såret var fælt å se til. «Vi må få det til å gro», sa bjørnen. «Jeg skal få reven til å vifte det tørt med halen, men jeg finner et groblad.» Reven kom og viftet med halen. Han viftet alt han orket. Best som det var slapp kona en prump. Reven skvatt til og løp for å finne bjørnen. «Å nei, nå har det revna enda mer. Nei, det vil jeg ikke ha noe med å gjøre», sa reven. Så passet de begge på å stikke av og lot ekteparet være i fred.

Comments

comments