I EU prosjektet Common Ground Common future, brukes det både tradisjonelle fortellinger som folkeeventyr og biografisk materiale, altså fortellinger som kommer fra levd liv. Nå legges det nok størst vekt på den siste kategorien, da man kanskje ofte forbinder polarisering og stigmatisering med noe personlig erfart.

Biografisk materiale er fortellinger som baserer seg på reelle hendelser, levd liv, eller minner fra hendelser og kan deles inn i ulike kategorier. For det første har du det autobiografiske materialet, som er fortellinger hvor fortelleren selv er hovedperson i fortellingen. Man har altså en førsthåndkunnskap til det man forteller om (Habermas, 2019, s. 23). En form for fortelling som grenser opp mot det autobiografiske er «witness narratives», det vil si hendelser man ser skje med andre, man er da her ikke selv hovedperson i fortellingen (Habermas, 2019).

Så har du det som kalles for «heterobiographical narratives» som er fortellinger du har hørt eller blitt formidlet og hvor du selv ikke i det hele tatt har vært til stede under hendelsen det fortelles om. Man kan også kalle det for ikke-deltakende fortellinger (Habermas, 2019).

Et biografisk materiale kan med andre ord deles inn i flere kategorier og det kan hende man blander dette ubevisst. Dette er spesielt viktig å være oppmerksom på når man arbeider med temaer som polarisering og stigmatisering. Det å kunne skjelne mellom protagonist og vitne utgjøre store forskjeller når man forteller eller lytter til en fortelling som gir seg ut for å være basert på en reell hendelse.

Kategorier kan være med på å skape et mer nyansert forhold til fortellingene som blir fortalt.

Kilde
Habermas, T. (2019). Emotion and Narrative Perspectives in Autobiographical Storytelling. Cambridge: Cambridge University Press.

Comments

comments